Phew, nå er det ikke lenger nødvendig å finne en æ, en ø og en å i tidligere blogger for så å kopiere dem inn i teksten... med andre ord er jeg nå på norsk (snøkledd) jord igjen, og mens snøstormen raser utenfor, er oppgaven jeg har i fanget å oppsummere en backpackertur på 65 dager.
Men aller først kan jeg gjøre det jeg unnvek mens jeg var der - skrive blogg om oppholdet i New York. Om jeg syntes internettet på Manuel Antonio var dyrt, så var internettet i NY et ran som ville fått David Toska til å blekne i ren ærefrykt: 10 dollar i timen! Jeg vet ikke hvor mye dere der ute synes det er verdt å få lest disse greiene her, men det får være grenser hva jeg gidder å betale for å formidle det.
U a n s e t t .
Vi stakk fra Costa Rica lørdag den tjueåttende mars. Oppdraget som innebar å kvitte oss med all maten vi hadde beslaglagt feilet stygt, og det var med stort vemod at vi etterlot opptil flere brukbare (og dyre) pakker med frokostblanding, brød og pålegg. Men det ble i det minste en god porsjon spagetti med kjøttsaus til frokost...
Vi av sted med bussen som gikk klokka tolv og var i San José klokka tre, og flyet tok vi rundt halv åtte om kvelden. Vi var spente på nøyaktig
hvor mye sikkerhetskontroll det kom til å være i USA. Vi hadde naturligvis hørt rykter om både det ene og det andre (gjerne oppmuntret av Susanne, som hadde vært i USA før), og var klare for noen timers intens utspørring og inspeksjon. Så skjedde ikke. Vi landet i to-halv tre-tida, trasket bort til securitien der det satt en veldig hyggelig vakt og prata om alt annet enn det jeg forventet at han skulle prate om ("how you doin', man?"). Jeg gjorde alt jeg har gjort halvannen million ganger før på turen (levere pass og immigrantkort-ting, få stempel i passet, muligens få et nytt kort jeg må ta vare på til jeg drar ut av landet), pluss et lite bilde og et par fingeravtrykk. Og det var det, vi var gjennom. Javel? Og så meg da, som blir glant mistenksomt på selv på Gardermoen? Hmm.
Vi fant riktig bagasjebånd, og ventet på sekkene våre. Alle sammen kom denne gangen også, men i tillegg var det en annen Bergans-sekk, en som ikke var vår. Den var klin lik Susanne sin, men hun hadde jo allerede plukket opp sin, så... "Er det andre nordmenn her?" sa en eller annen. "Kanskje det er Jeanette sin, hun har sånn sekk," spøker jeg. "Marte har også sånn sekk," sier en av de andre. Etter at den har gått et par runder, bestemmer vi oss for å sjekke. Utrolig nok sto det Jeanette Bigset på sekken, og et eller annet med at den ikke kunne identifiseres (!?). Vi bestemmer oss for å prøve å ta den med. Det går jo sikkert ikke, men vi kan jo prøve. Jeg tar sekken, og når vi kommer til bagasjesjekken, spør jeg en vakt. Jeg kan naturligvis ikke ta den med, men han får tak i ei dame som kan ordne med det, og vi gir henne nummeret til Jeanette, og jeg tror det ordnet seg. I tilfelle det skulle være uklart (vet ikke om jeg har nevnt det tidligere), så dro de andre gruppene fra Costa Rica litt over et døgn før oss.
Vi la oss i en krok, og de som var så heldige at de fikk til det, sov. Vi ble der til rundt halv åtte om morgenen, og da tok vi flytoget til en eller annen stasjon der vi kunne ta subwayen videre dit vi skulle, som var 104 West, 128 Street, Harlem, Manhattan. Vi fant ut at vi måtte ta A-toget til Colombus Circle og bytte til 2-toget eller 3-toget, og ta det til 125 street. Det hørtes jo latterlig lett ut, men da vi hadde kommet fram dit vi skulle, til hostellet Jazz on Lenox, hadde timeviseren rukket å gå tre runder. Det var fryktelig mye tull på veien. Først var deler A-toget stengt på grunn av arbeid på sporet, så vi måtte ta buss et godt stykke for så å ta toget videre, og da vi kom til Colombus Circle, fant vi ut at 2- og 3-togene er ekspresstog og stopper ikke der, så vi måtte ta 1-toget til en stasjon der 2- eller 3-toget stopper, og så bytte. Og siden det var søndag og ganske tidlig, var det mye lengre mellom hvert tog. Men vi kom da fram, etter mye om og men...
Jeg brukte første dagen på å traske rundt på Manhattan og kikke. Jeg gikk rundt i Midtown og Downtown og glodde (kan tenke meg at måten jeg glante opp på skyskraperne fikk det til å skrike turist av meg), og så gikk jeg fra Central Park og tilbake til hostellet. Da jeg kom tilbake, hadde jentene allerede begynt å prate i øst og vest om dagens erobringer. Og da snakker vi ikke om unaturlig høye bygninger, det vi da mener er klær. Superkule merkeklær som alle de superkule kjendisene i X antall superkule amerikanske serier går med, og som koster sikkert hundre kroner mindre enn i Norge! Saksøk meg gjerne, men det er innmari mye jeg aldri kommer til å forstå her i verden. Skulle gjerne brukt mer tid på å utdype synet mitt når det gjelder akkurat dette, men da er det sikkert mange som kommer til å føle seg fornærmet og sånn, så jeg dropper å gjøre det akkurat her.
Dagen etter var første dagen av FN-opplegget vårt. Jeg hadde for min del ingen anelse om hva i all verden vi egentlig skulle gjøre her, men det fant vi etter hvert ut. Aller først dro vi til selve FN-bygningen på omvisning. Det var jo greit nok det, men jeg syntes vi hadde det mer travelt enn strengt tatt nødvendig, og guiden vår tillot seg å hoppe over mye de andre guidene tydeligvis ikke droppet. Etterpå dro vi til en bygning som lå rett ved siden av, og det var der vi skulle være stort sett hele uka. Der traff vi de folka vi skulle jobbe sammen med på opplegget de hadde laget til oss, og vi fikk også en plan for uka.
Det vi gjorde der var å se tilbake på turen vår og reflektere over hva vi har lært og om fattigdommen vi møtte, og blant annet tenke over hva vi er takknemmelige for at vi har nå, som vi muligens ikke var takknemmelige for før vi dro (i alle fall ikke bevisst). Vi dro på et slags fredssenter og lærte om hvordan klimaendringer bidrar til økt fattigdom, og hva som kan gjøres for å hindre dette. Vi fikk besøk av et par ungdommer eller unge voksne fra Harlem/Bronx som fortalte om oppveksten sin (som altså var fryktelig hard og mye preget av dop). Vi dro til et ungdomssenter i Bronx og fikk lære om de fengselsliknende tilstandene på skolene der. Vi dro også til den indiske FN-ambassaden og fikk et lite foredrag om hvordan India ligger an i forhold til FNs tusenårsmål. Og siste dagen lagde vi en film om "What better looks like". Det vil si, jeg dro ganske tidlig for å spille litt kort. Jeg har nemlig en liten artig hobby som heter Magic, som er et kortspill. Jeg hadde naturlig nok ikke spilt på en god stund nå, så jeg grep muligheten i New York.
Opplegget var spennende og lærerikt, men jeg synes at det ble noe hyklerisk over det når flesteparten av elevene dukket opp i skinnende nye og dyre merkeklær mens vi snakker om at "ja, vi har et ekstremt stort forbruk, og det må vi få gjort noe med!"
Harlem, som var bydelen vi bodde i, var et... interessant sted. For å si det sånn, da jeg gikk fra Central park og opp til hostellet vårt på søndagen, møtte jeg opptil flere personer på veien som spurte meg forskjellige varianter av "what are you doin' up here, man??", og da vi skulle dra og spise pizza sammen med gruppa tirsdag kveld, og vi ble fulgt av en lokal mann, kom det en annen lokal og spurte ham "what are you doing with all these white people?". Harlem er omtrent som en svart ghetto på Manhattan. Det er knapt hvite der noe sted, og de få som er der blir ofte stirret på. De fleste hvite New Yorkere, som altså neppe bor der, er redde for å gå til Harlem, og jeg hørte en liten historie fra da noen jenter skulle få hjelp til å finne riktig subway... "We're going to Harlem," "Harlem? Are you sure?" "Yes," "Harlem?"
(jentene peker på Harlem på kartet, men dama de spurte er fortsatt ikke overbevist) "Are you sure?" osv. Ganske vilt, egentlig. Jeg trodde ikke det var sånn fortsatt. Men selv om miljøet i Harlem er hardt, og det er mange gjenger og mye narkotika, så er det mest fordommer begge veier. Jeg møtte i alle fall bare kule folk i Harlem.
Vi dro fra New York mandag den sjette april. Vi skulle til en annen flyplass denne gangen, Newark intl airport i New Jersey. Vi måtte ta flytoget fra Manhattan dit, og det kostet $15 for en tjue minutters tur i gamle og slitte vogner. Nesten verre enn internettet, det! Ja, New York er fryktelig dyrt, særlig etter å ha vært i land som Nepal, India og Peru. Men det er vel ikke noe bedre i Norge, antar jeg... Vi dro fra New York klokka halv sju tror jeg, og tåka drepte det som ville vært en nydelig utsikt over Downtown Manhattan. Det var jo skuffende, og den gjorde det samme da vi seks timer senere mellomlandet på Heathrow utenfor London. Tre-fire timer senere landet vi på Oslo lufthavn Gardermoen, og vi hentet bagasjen vår fra båndet for siste gang. De fleste syntes tydeligvis det var deilig å bli ferdig, men jeg syntes det var ganske trist å gi seg, og vite at nå er det over. Vi er ferdige. Jeg kunne godt reist mer (og jeg kommer vel også til å gjøre det, får vi tro), og jeg har savnet Norge ganske lite underveis. Noe har jeg dog savnet, og her kommer en liste:
- Go'morgen-yoghurt
- Rent vann i springen
- Kloakksystem som tåler dopapir...
- Æ, ø og å på tastaturet
Og så var det vel greit å treffe litt family igjen også, da. Lasagne til middag gadd jeg heller ikke grine over. Men i det store og det hele tror jeg ikke jeg skulle ha noen nevneverdige problemer med å forlate fedrelandet i lengre perioder. Jeg er vel også troende til å gjøre det, kanskje allerede til neste år? Søknadsfristen til høyskoler og universitet har gått ut, og listen over skoler som nå vurderer akkurat meg er helt tom. Livet står stadig åpent! Woooooooohoooooooo!
