NABO AV BEKJENTE AV SVIGERFORELDRENE TIL SØSTEREN TIL KJÆRESTEN TIL SØSTEREN TIL MAREN
"Når vi kommer rundt den svingen der, ser vi nok brua..."
Ja, særlig.
Natta gikk, og vi gikk, bare avbrutt av litt intens haiking de få gangene det kom en bil, og påfølgende munnbruk når den bare freste forbi. Mange sjåfører fant også glede i å nesten stoppe, som for å la oss sitte på, bare for å gi gass og le rått i det vi skulle gå for å spørre. Ha ha.
Men etter rundt førti millioner svinger, så vi faktisk den mektige Tjelsundbrua foran oss, bare et par Tjelsundbrulengder unna. Og som om ikke det var godt nok, fikk Maren, Marie og Vibeke haik til Harstad omtrent samtidig. Resten trasket videre med nytt mot, forbi kroa hvor de andre gruppene hadde tatt kvelden, og så over brua. Det var i akkurat riktig øyeblikk at en minibuss som skulle hente to piloter i Harstad, svingte inn og dro med seg fire fillete søvngjengere, som var resten av gruppe Nordlys.
Vel framme i Harstad undersøkte vi fergetidene (hurtigbåten gikk klokka sju om morgenen), og så møtte vi resten av gruppa i resepsjonen på Thon hotell, hvor vi fikk være resten av natta, men vi fikk IKKE lov til å sove..! Mangfoldige nikk senere ble klokka seks, og da ruslet vi bort til fergekaia igjen, i god tid før Tromsø-båten gikk. Vi hadde ikke lagt noen konkrete planer for reiseruta, men vi visste at vi ville nordover, og Tromsø-båten var raskeste veien. Våre nylig utnevnte sjefssmiskere, Maja og Maren, gikk og snakket med kapteinen og forklarte greia, og selv om han viste litt motvilje, lot oss han sitte på - "Men ikkjeno' renning i avisan!"
På båten til Tromsø begynte vi så smått å forme en slagplan. Maren hadde en søster i Alta, som gjerne ville låne oss både leilighet og bil om vi kom oss dit, så Alta ble et naturlig mål for oss. Vi fikk også vite fra tystere fra de andre gruppene at de hadde fått haik med Hurtigruta, og var på vei til Kirkenes. Selv holdt vi helt tett. Helt fra begynnelsen var alle enige om at dette skulle vi vinne! og at vi ikke skulle si et ord om hva vi hadde fore til de andre gruppene. Klokka ti på ti var vi framme i et snødekt Tromsø. Det var en ganske rar følelse å gå av båten - for under tolv timer siden hadde vi sittet på skolen og ant fred og ingen fare. Nå var vi i Tromsø, så ufattelig langt nord, og vi ante ikke hvor ferden videre gikk hen. Det var utrolig spennende.
Vi gikk straks til verk og greide å tigge det kritiske kartet over Nordkalotten på Narvesen, før vi kontaktet radio Tromsø og avtalte et møte. Etter å ha surret rundt i Tromsø en stund, fant vi radiostasjonen der Maren endte opp i et direkteintervju i elleve-tida, og fortalte alt om dette sære opplegget. Så ble vi henvist til SAS-hotellet, hvor vi, over all forventning, ble spandert pizza på for over seks hundre kroner på hotellets restaurant, selv om det også denne gangen ble vist dyp skepsis til å begynne med.
Men etter et godt måltid fant vi ut at nå har vi moret oss lenge nok. På tide med litt poengsanking! Vi visste ikke om noen av bildene i rebusen var i Tromsø, men vi tok sikte på å løse noen temaoppgaver og raske med oss litt poeng her og der ellers. Vi fikk en stor boks med kondomer og noen brosjyrer med info om hiv/aids på en helsestasjon, FN-flagg og tusenårsmål-plakat på FN-sambandet, og etterpå gikk vi opp til den videregående skolen for å ha litt PR og sånn (poeng, poeng...), men det var ikke mulig å få til noe på så kort varsel, ettersom alle klassene hadde programmet fullt av kjempeviktige greier (helt sikkert). Så i stedet besøkte vi en brannstasjon (vi fikk poeng for det også) og fikk omvisning der. Så bestemte vi oss for å finne ordføreren, noe som førte til en temmelig artig episode.
Vi gikk altså til rådhuset i Tromsø. Klokka er nå halv to, og når vi kommer inn får vi vite at ordføreren er å treffe klokka to. Så vi setter oss ned i den staselige inngangshallen med boblejakkene våre, og legger etter hvert merke til all pynten. Tromsø - bronselaget '08 var drapert på alle vegger, og etter hvert begynte det å strømme på med folk, stort sett i dress og slips. Opptil flere TV-crew kom også, og vi skjønte at vi var midt oppi TILs bronsefeiring. Laget kom, og ordføreren kom (og vi fikk et ord og et bilde med ham, og sikret oss de poengene), og vi satt fullstendig malplassert midt oppi det hele mens ordføreren hadde sin stolte tale mens alle disse velkledde fyrene sto og hørte på og klappet, og media filmet. Vi luktet poeng, og vi grep muligheten: vi spurte Tommy Knarvik om TIL hadde hatt lyst til å ta et lagbilde sammen med oss. Og slik ble det. På det lagbildet mediene fikk med seg den dagen, satt det også sju skitne og slitne haikere som ingen egentlig helt skjønte hva gjorde der.
Etterpå fant vi ut at nok var nok i Tromsø. Vi måtte videre. Vi hentet sekkene som vi hadde latt bli igjen på FN-sambandet, og kom oss til kaia. Vi sjekket rutene, og fant ut at halv seks-båten til Skjervøy, et lite sted ingen hadde hørt om, var det beste alternativet. Så kunne vi prøve å komme oss til Alta i morgen. Saken var nemlig den at Maren tydeligvis har en endeløs rekke med bekjente uansett hvor du måtte befinne deg, og det fant seg praktisk nok slik at kjæresten til Marens søster hadde en kjæreste som hadde noen svigerforeldre som bodde på Skjervøy... og der var det kanskje mulighet for overnatting. Hvordan i all verden Maren hadde funnet ut av dette er fremdeles en gåte for meg, men slik var det nå. Det som gjensto var å få skyss med ferja...
...og det viste seg å være ikke noe problem i det hele tatt! De ansatte var så forståelsesfulle så, og det var null stress å ta oss med. Humøret var på topp, ikke bare fordi alt hadde gått bra med oss, men også fordi vi hadde gjemt oss mens vi så de to andre gruppene komme med hurtigruta til Tromsø, ca. sju timer etter oss. Vi hadde et skikkelig forsprang!
Vi kom til Skjervøy litt utpå kvelden. Vi ruslet opp og tok bilde av kirka, som var å finne i bilderebusen. Det første bildet vi har funnet! Så tryllet Maren fram et ektepar som hadde plass til alle sju og som gjerne ville ha besøk fra en bande som oss. Disse var altså, om jeg forstår det riktig, naboer av bekjente av svigerforeldrene til søsteren til kjæresten til søsteren til Maren... De var utrolig hyggelige, og vi fikk kveldsmat og frokost der, og vi fikk låne internett til å lage en ansiktsbokgruppe: Støttegruppe for Nordkalott-ekspedisjonen, gruppe Nordlys!
Den første dagen på turen var et faktum. Det kjentes som en uke, minst, etter alt det vi hadde opplevd de siste tjuefire timene. Og hvordan i alle dager det gikk an å ha så flaks, det var noe vi ikke skjønte i det hele tatt. Hele veien hadde alt gått som smurt, med det lille, ubetydelige unntaket som var Tromsø vgs. Og i tillegg fant vi ut at vi faktisk hadde kommet oss på tv allerede. Vi hadde jo brukt kvelden på se alle mulige nyhets- og sportssendinger, men vi så ikke snurten av oss noe sted. Men så fikk en eller annen en melding fra en bekjent som lurte fælt på hva i alle dager vi gjorde på et lagbilde med Tromsø? Og snart fant vi et klipp på TV2s nettsider der vi var med i minst ti sekunder. Absurd oppsummering av en helt spinnvill dag.
Galskapen fortsetter i episode 3! Stay tuned!
