Banana pan cake anyone?

At Backpack Surprise er i backpackerhovedstaden er vel ingen surprise..? Jeg har flaks om jeg faktisk greier å skrive et helt innlegg her, siden strømmen er nede ca. 80% av tida. Men jeg er som kjent eventyrlysten og djerv, og kaster meg uti!

Vi forlot Varanasi (sukk) tidlig på morgenen for to dager siden. Bussen til Sunauli (grensebyen man må gjennom for å komme til Nepal) tok ca. 10 timer, og var rett og slett ekstremt humpete, og å lese b0k (for ikke å snakke om å skrive) krevde dyp konsentrasjon, så jeg hørte på lydbok store deler av turen i stedet. Are Kalvø bidro til at turen ble temmelig mye kortere...

Vel framme i Sunauli ble vi angrepet av rickshawsjåfører som insisterte på at Nepal-grensa var alt mellom en og femten kilometer lenger framme, og "ride with me, I give you good price". Heldigvis visste vi at det bare var 100 meter eller noe fra der bussen stanset. Vi vekslet littegrann penger (til fryktelig kurs), og ordnet visum til Nepal ($25 per pers for 14 dager), og så var vi der: Nepali guest house. Vi fikk rommene våre (jeg og Thomas delte et tomannsrom, mens jentene fikk et 6-"manns"-rom). Jeg tror ikke det kostet mange rupiene å booke det hotellet (Holiday Travel Tips hadde gjort det for oss, så jeg vet ikke), for det var med letthet det stussligste og mest møkkete hotellet vi har vært på så langt. Vegger og tak var dekket med skitt og spindelvev, gulvet var fuktig og ekkelt, og det luktet vondt. Og nå har jeg ikke en gang nevnt toalettene... jeg skal aldri kalle noe skittent igjen etter å ha sett den doen! Jaja, sove fikk vi, om ikke spesielt lenge. Klokka 05:15 natt til i går begynte de å vekke oss. Vi skulle ta bussen kvart på sju, hva i all verden var vitsen? Jeg og Thomas ignorerte flere nye vekkerunder, før de klokka kvart over seks begynte å bli sinte. Plutselig skjønte jeg at Nepal har jo en annen tidssone enn India! De er et kvarter (!) før, og bussen gikk hvert sekund. Vi rakk akkurat å hive oss rundt og bli med bussen.

Om jeg syntes bussturen til Sunauli var seig, så var turen til Katmandu definitivt verre, og det med god margin. Det var en vanlig nepalsk passasjerbuss, altså var den proppet helt full, og mellomrommet mellom setene voldet halebeinet mitt bitter pine gjennom elleve timer. Men det var fantastisk utsikt på veien da, det må sies. Vi kjørte opp trange fjellpass og forbi tette jungler, lyseblå elver oppi fjellene og til og med en øy (i en innsjø) som lignet på en prikk på Tol Brandir. For dere uvitende der ute kan jeg fortelle at det er den kjempehøye, bratte øya som man kan se på slutten av Ringenes Herre: Ringens Brorskap, etter at de passerer de enorme steinstatuene (Argonath).

Da vi kom til Katmandu, ble vi utsatt for et enormt mas med en eneste gang vi kom ut av bussen. Hotelleiere kastet seg over oss som ulver, og kranglet med hverandre om byttet. Vi ble med en fyr som sa at taxituren til hotellet hans, som lå midt i sentrum, var gratis om vi valgte å bo på hotellet hans. Det het Om Tara guest house, og det var et veldig koselig sted, og rommene var fine og helt sinnsykt billige. Det er de fineste rommene vi har hatt så langt med klar margin, og de koster, wait for it, tolv kroner natta. Wheeey!

Bydelen vi bor i er mildt sagt fascinerende. Det er blitt nevnt at Katmandu er verdens backpackerhovedstad. Dette er ikke tomt preik. Bare rett ved siden av hotellet vårt ligger det 4-5 butikker som selger sekker, turutstyr, jakker, sikkerhetssystemer, myggnettinger, fjellklatringsutstyr, kart, guidebøker, leatherman-er og andre smarte turløsninger. Og da vi tok en tur rundt omkring, fant vi ut at det er slik overalt her. Alle butikkene er rettet mot friluftsliv og backpacking, og alle butikkene tilbyr nyttige og flotte ting til en billig penge. Jeg tør faktisk å gjette på at her kommer selv jeg til å bruke penger. Det er et fantastisk sted.

I dag tidlig var jeg oppe i halv ti-tida og begynte å traske rundt i Thamel. Utrolig mye rart å se på, og jeg brukte naturligvis mye lenger tid enn jeg hadde tenkt (skulle møte Susanne for å snakke om mulige aktiviteter i Nepal i dagene som kommer). Kjøpte noen sinnsykt store donuts som jeg fortsatt er mett av, i skrivende stund ni timer senere.

Så sjekket jeg og Susanne ut mulighetene for friluftslivaktiviteter (for jeg har hørt et sted at det tilbys slikt i Nepal, samme hvor absurd det kanskje høres ut), og de mest aktuelle for oss er en tredagers jungelsafari litt lenger sør (3000 nepalske rupier per pers, altså omtrent 260 kroner, som inkluderer mat, overnatting, guide og buss til grensa. Ganske sykt), og rafting mellom Katmandu og Pokhara (140 kroner). Vi er veldig, veldig ivrige etter safarien.

Siden dro vi og åt (det vil si, jeg var naturligvis fortsatt så mett at jeg rullet bortover snarere enn gikk, og nøyet meg med en milkshake), og bananpannekakemåltid nummer fire hundre og sytten ble bestilt... lurer på om disse er like populære hos de andre gruppene?

Deretter var det shopping spree i bruktbokhandelene. Jeg kjøpte totalt fire Lonely Planet/Rough Guide-bøker (Nepal, India, Vietnam, Laos) for 150 kroner, et enormt og flott kart over Nepal og et litt mindre for India, og et bilde av Mount Everest (lø obv). Har kjøpt mer enn det, men er ikke sikkert jeg trenger å røpe noe ennå (he he he)?

Jeg må innrømme at på bussen hit var jeg i tvil om det var verdt det. 20 timer i elendig buss hver vei for å være 5-6 dager i Nepal var kanskje dumt av oss. Men nå ler vi og rister på hodet av den slags tanker. Her er det nydelig, og enda bedre skal det bli. Alle snakker om hva de skal gjøre neste gang de er i Nepal. Det eneste som har skuffet meg så langt, er at vi ikke har sett kattemannduen som alle snakker om... (haha og ja, jeg vet)

Bilder kommer en annen gang, nå skal jeg ta sjansen og publisere dette! Måtte Shiva og Vishnu og hele bølingen være med meg...

CTRL + V FTW!!

Harishchandra Ghat

Skjer a peps? Vi er i Varanasi nå (kanskje bedre kjent som Benares, men det offisielle navnet er Varanasi), og jeg sitter på hotellet vårt og skriver. Internettet er fryktelig, jeg gruer meg til slitet jeg må gjennom for å publisere dette...

I forigårs dro vi fra Agra. Det var godt å sette seg på toget og dra, men det beste var ikke å dra fra Agra, men å dra fra Vippin. Vi var fryktelig lei av hans overbeskyttende, bedrevitende vesen, og vi så fram til et India uten ham. Toget til Varanasi tok 14 timer, og vi sov fryktelig trangt, men det gikk kjempebra. Indiske tog er da slett ikke så ille når det kommer til stykket, og alle sov godt den natta. Jeg er glad jeg hadde ørepropper. Hvis ikke hadde nok turen vært himla mye seigere.

Da vi kom til Varanasi skulle vi kontakte en viss "mr Nandu", og mer visste vi ikke. Vi hadde nummeret hans, og jeg greide å ha en brukbar samtale med ham gjennom all støyen fra trafikken. Vi møtte ham på kontoret til Holiday travel tips, og vi fikk snakke med en fyr som skulle hjelpe oss med hotell og buss til Katmandu. Han sa vi hadde betalt mye, og som en erstatning for det skulle vi få lov til å bo på et stort og flott 3-stjerners hotell, uten å betale noe ekstra. Eller vi kunne bo på et budget-hotell ved Ganges. Vi kjørte for å se begge hotellene, og til turistinformasjonens store overraskelse valgte vi budget-hotellet..! Greia er nemlig at vi vil oppleve India, og det flotte 3-stjerners hotellet lå midt i byen, mens hotellet vi valgte (hotel Sonmony) ligger flott til ved Ganges, og det er en utrolig utsikt her. Dessuten vil jeg ikke bo på et sted med tjenere og døråpnere. Ikke i verden.

I går var vi med på en stor hinduistisk seremoni ved solnedgang. Det var helt utrolig, masse folk, masse lys, masse bjeller, flammer, pulver, blomster og danser. Det varte halvannen time, og så fikk vi sende noen blomster og et tent telys nedover Ganges. Og dette gjør de hver eneste dag..!

Vi blir i Varanasi en stund til. Vi drar til Nepal i overimorra, og så får vi se hvordan planene blir. Jeg skal prøve å få lastet opp noen bilder etter hvert...

Pigghå burde da slå makrell..?

Taj Mahal, you say? Been there, done that. Og ja da, det var fantastisk. Med letthet den flotteste bygningen jeg noen gang har sett, og det var selvfølgelig verdt hundrelappen det kostet å komme inn. For de som måtte lure på hva Taj Mahal er, så har du garantert sett bilde av den. Det er et nesten fire hundre år gammelt mausoleum som ble bygget av en stor fyrste for hans andre kone, som døde i barsel. Vi sto opp klokka seks for å komme dit tidlig for å se Taj-en i soloppgang, som visstnok var fantastisk, men også for å slippe å være omgitt av en milliard turister. Vi hadde kvelden før sagt ettertrykkelig i fra til Vippin at vi ikke ville ha en guide, men da vi møtte opp halv sju som avtalt, presenterte han meg vitterlig for herr guide likevel. Gruppa ble ganske frustrert, for vi var blitt temmelig lei av å bli guidet hit og dit (og lei av Vippins fryktelig slitsome trang til å være vår personlige livvakt). Etter lange forklaringer fikk vi Vippin til å forstå, og guiden gikk ut av bilen. Vi syntes litt synd på ham, men det var jo ikke vår feil. Taj Mahal lå bare litt over en kilometer fra hotellet, og vi var ganske pessimistiske fordi det var ganske forurenset og stygt i området. Men området rundt Taj-en var likevel ufattelig vakkert, som om Agra var milevis unna.

Vi trasket rundt omkring i Taj Mahal-parken i et par timer og tok en million harry-bilder der vi liksom holdt, løftet eller omfavnet Taj-en. Etterpå ble vi hentet av Vippin, og åt frokost på hotellrestauranten. Siden da har vi gått og tråkket i Agras bakgater og smug, spist på en koselig takrestaurant (vi dro fram noen spillekort som kelnerne var veldig interesserte i - det var bilde av en norsk fisk på alle kortene), og nå sittet på internettkafe. I kveld er det tog til Varanasi. Det blir greit å komme seg vekk fra Agra (og fra Vippin), men jeg har fått et bedre inntrykk av byen i dag.

स्नाक्केस इ वाराणसी!

Taj Mahal, og så forsvinne!

Da var to nye Indiadager unnagjort, og mye har vi hørt og sett og gjort på den tida. Vi var i Jaipur i hele forigårs (tirsdag), og den dagen brukte vi på å se byen. Vi var oppe ganske tidlig (vi sov godt den natten, vi fikk lite natta før for å si det sånn), og da hadde Vippin skaffet guide til oss, og han skulle være med oss hele dagen. Først dro vi for aa se den rosa byen. Det er Jaipurs gamleby, fra 1700-tallet, og en gang på begynnelsen av 1800-tallet bestemte en av Jaipurs gamle konger at hele byen skulle males rosa, siden det var yndlingsfargen hans. Tvilsom fyr. Uansett, vi besøkte palasset der, som en gang i tiden huset kongefamilien i Jaipur. Nå var det museum der, og selvfølgelig massevis av selgere, som alle andre steder. Vi møtte en fyr som hadde fått en nasjonal pris for maleriene sine. Han brukte en veldig spesiell teknikk med steinmaling og pensler med forskjellig lengde på hårene (på samme pensel), og han malte bare på ark som var mellom 70 og 140 aar gamle. Utrolig flott.

Senere dro vi til en slags stor butikk som spesialiserte seg paa "Block printing". De hadde tepper, sengetøy, dyner, duker, møbler og klær, og mange på gruppa forelsket seg i alt det rare de hadde der. Vi så vannpalasset, et eldgammelt palass som nå ligger midt i en innsjø på grunn av en demning litt utenfor Jaipur. Så dro vi til en liten landsby (altså, relativt liten. Med "liten landsby" i India menes et sted med bare ca. 40 000 innbyggere) circa en mil utenfor Jaipur, og dro på tur på elefantrygg..! Det var en slags... hva skal jeg kalle det, stall? for elefanter, og de hadde kanskje 7-8 elefanter der. Det var flotte dyr, og en utrolig opplevelse å ri en slik, men det kom jo med en viss bismak. Elefantene er lenket nesten dagen lang, og de får smake stokken fryktelig ofte. Og om kvelden fikk de ofte alkohol slik at de skulle sove lettere... Fysj!

Om kvelden dro jentene på shopping, mens jeg og Thomas leste (Thomas syntes at hovedpersonen i Drageløperen er en skikkelig feiging!! Alle som har lest den vet hvilken episode vi sikter til...), og diskuterte dealen vi hadde fått på turistkontoret dagen før. Jeg skjønte med en gang at vi hadde betalt for mye for det vi fikk, men da jeg regnet på det og leste Lonely Planet-guiden, innså jeg at vi hadde blitt rundlurt for minst det dobbelte av det vi skulle ha betalt. Lonely Planet beskrev temmelig nøyaktig hvordan scammen vi var blitt utsatt for fungerte: drosjesjåfør fra flyplassen får kommisjon fra et fake turistkontor for å ta turister med dit, og så overbeviser de på turistkontoret de stakkars utlendigene (oss) om at hotellet er fullbooket, og at vi må finne på noe annet. Så lager de en skrekkelig deal til oss som de tjener fett på. Det gnagde meg en stund, men jeg innser nå at det egentlig ikke var så ille. Vippin, sjåføren vår, har vaert fantastisk hyggelig og hjelpsom, og turen vår har vært ganske grei til nå på grunn av det. For Vippin er egentlig ikke bare en sjåfør, han er også guide, tolk, tjener, oppvarter og livvakt på en gang, og om han ikke får stå til tjeneste 24 timer i døgnet er han "a sad panda". Det kan egentlig bli litt slitsomt til tider, hvordan han hele tiden passer på oss og ser til at alle har det bra.

I dag var vi oppe i ni-tida og pakket, og så dro vi til Agra. Turen tok seks timer eller noe, og da vi kom fram ble vi temmelig skuffet, selv om vi hadde blitt advart. Helene beskrev Agra som et høl, og det stemte på en prikk. Det er et forurenset, møkkete og overtrafikkert (i større grad enn i resten av India). Den eneste grunnen til å komme hit er Taj Mahal. Jeg er glad vi bare skal være her en natt før vi drar videre til Varanasi med nattog (første gang med sleeper train! Blir spennende det).

Men internettet er bra da..!

Er litt slitings å skrive her, så jeg vet ikke om jeg orker å sitte her stort lenger... Det nærmer seg kvelden, og vi skal opp klokka seks i morra for å se Taj Mahal ved soloppgang.

To be continued...

Elefanter!

Jahopp, da sitter jeg på en internettkafé i Jaipur, India, og har ca. en halvtime til å summere opp en over gjennomsnittet begivenhetsrik dag. Vi er blitt bombardert av inntrykk, men ikke på den sterke negative måten vi kanskje fryktet. Vi landet klokka fem i natt etter en reise på omtrent 13 timer inkludert mellomlanding i Heathrow. Flyturen gikk veldig bra, og vi kom oss greit til Delhi sentrum der hotellet vi hadde snakket med, lå. Men da vi kom dit, skjønte vi jo at det hadde vært for lett så langt. Hotell Vishal hadde tydeligvis gitt rommene våre til noen andre på grunn av en kommende festival, og av samme grunn var alle byens overnattingssteder fullbooket. Da vi prøvde å komme oss til Agra, oppdaget vi at alle togene også var fulle... Men vi fikk hjelp på et lokalt turistkontor, og etter at jeg, Susanne og Helene hadde satt opp en plan for den nærmeste uken eller så, ordnet de med hoteller og transport. Greia er altså: vi dro fra Delhi i tolv-tida i dag. Vi ble kjørt av en niseters privatbil av Vippin, en utrolig artig inder som alltid har mye på hjertet. Han skal også være guiden vår i Jaipur, hvor vi er nå og overnatter på et billig (men overraskende brukbart) hotell. Her skal vi være til onsdag, og da kjører Vippin oss til Agra, og forlater oss. Der skal vi se Taj Mahal på torsdag, og så ta nattog til Varanasi. Der skal vi være i to netter, før vi tar bussen til Kathmandu i Nepal. Hva vi gjør etter det, vet vi ikke.

India har som sagt bydd på mange syn og opplevelser allerede. Kort sagt: India er kaotisk, masete, forsøplet, fattig og forurenset, men de positive inntrykkene oppveier glatt de negative, og mer til. Indere er ekstremt hyggelige, sjarmerende og behjelpelige, og det er et utrolig fascinerende land å være i. Maten er god, og prisene er enda bedre. På veien sammen med biler er det ganske mange syn som er vanlige i India, men helt utrolige for oss nordmenn. Folk som rir dromedarer er alminnelig, og vi har sett elefanter, kuer, villsvin og diverse andre klovdyr og hovdyr patruljere gatene. Det er mye jeg gjerne vil få sagt, men jeg har ganske liten tid. Vi koser oss storlig, og India er toppen så langt.

Eg kjem attende!

Ensifret!

Det stemmer! Om litt over uken er vi i Bollywoods hjemland og poserer foran Taj Mahal. Lonely Planet-guiden for India har gått ned på høykant, og jeg ligger og glor i taket til klokka fire hver natt takket være en kraftig feber av typen reise. Det blir helt fantastisk å endelig skulle dra, etter månedsvis med planlegging, diskusjon, enighet, uenighet, undersøking, få nei fra prosjekter, få fra prosjekter, takke nei til prosjekter, budsjettere, komme fram til en reiserute for så å få nei fra Helene. Det har vært slitsomt til tider, men det har vært fryktelig spennende også.

Opplegget er faktisk langt unna å være klart - vi vet egentlig ikke helt hvordan vi har tenkt å gjøre det i India ennå. Vi har 18 dager å fylle, men alt for mye vi skulle gjort og sett. Uansett, her er en mulig reiserute:



Dette er bare et forslag - vi vet ingenting ennå. Et problem med denne ruta er selvfølgelig at den ikke inkluderer Agra, som for så vidt er en relativt uinteressant by. Unntaket er jo et visst mausoleum ved navn Taj Mahal. Men hele gruppa er veldig ivrige etter å reise nordover og besøke Himalaya-delen av India: Himachal Pradesh, Uttaranchal, og så Nepal da. Jeg tror ikke at reiseruta kommer til å være spikra før den er gjennomført, for å si det sånn...

På søndag klokka halv fire forlater vi Soltun for denne gang. Da tar vi toget til Oslo (gratis tur, sponset av NSB og greier!), og så skal vi hoppe og sprette rundt omkring på østlandet for å drive reklame for skolen. Og litt for NSB, da. Og jeg skal naturligvis benytte muligheten til å få spilt masse kort før vi drar til Ingenmagicland...

Tenker neste gang blir på en internettkafé på Oslo S, men etter det... hvem vet? I'm outta here!

Tut, tut!

Nå kommer snart soltunbanden på tur til sydlige strøk..! Stikk i strid med alt man skulle tro er det i dag bare tjue dager til India-flyet forlater Oslo lufthavn Gardermoen. Da er det farvel til alt kjent og kjært, og noen-og-seksti dager i malarialand og uten dopapir. Det er i hvert fall slik noen av de mest nervøse tenker, og beskrivelsene av India under fjorårstreffet som var denne helga, gjorde det ikke mye bedre. Grøsserhistorier om fem personer trykket inne på toalettet på et indisk tog i sju timer uten aircondition, eller rottebefengte sykehus, eller hundre milliarder indere som stimler rundt på hustak bare for å stirre: alt dette måtte vi bare bli vant til. På tross av alt dette gleder jeg meg vilt til å dra. Det blir definitivt opplevelser og minner for livet, og jeg skal gjøre mitt ytterste for å kapre litt båndbredde selv i indre Nepal, eller hvor vi ender opp hen, for å oppdatere mitt lille hjørne på verdsveva.

Men så langt har vi ikke kommet ennå. Jeg sitter stadig på Soltun folkehøgskole i sør-Troms og knotter, og jobber iherdig med å finne de siste brikkene i India-puslespillet. Siden desember har det skjedd et og annet på skolen. Tre elever har slutta, mer opptøyer på hest, to elever har bytta linjer fra den som omhandler det nevnte hovdyret, peacebuilding har vært i det store eplet, og det har vært fjorårstreff. Når det gjelder akkurat det er konklusjonen at uansett hvor gærne vi muligens er, var fjorårselevene mangfoldig ganger "verre". Det var en artig bande med ugagnskråker, det er det ingen tvil om. Vi følte oss som engler i forhold... Men det var da så absolutt en hyggelig gjeng likevel!

Fikk nettopp (nå mens jeg skrev) verdens mest geniale lille bok: "Signspotting - absurd & amusing signs from around the world" av den ene læreren min på Backpack Surprise, Bernt Egil. Nå må jeg stikke og more meg. Men først bærer det ut på kjøkkenet for å ta mer herlig oppvask... Hejdå.