Bæ-bu, bæ-bu

Oioioioi, dårlig tid! Sitter på en busstasjon i Lima og knotter for harde livet, for bussen vår til Cuzco går om ca. 20 minutter (mye mindre når jeg er ferdig med dette innlegget, antar jeg). Var meninga at jeg skulle skrive et lengre innlegg, men skjebnen ville det annerledes og valgte at stakkars Susanne skulle få kameraet sitt frastjålet under et Pizza Hut-besøk tidligere i dag. Med andre ord har vi sittet på diverse politistasjoner og gestikulert i noen timer, de små timene vi faktisk hadde litt fri... Jaja.

De siste dagene i Brasil tilbragte vi på et fantastisk flott prosjekt drevet av Turid fra Rogaland. Det er et slags dagsenter der barn fra favelaen (slummen) kan komme før eller etter skolen som en slags SFO-ordning. Vanskelig å beskrive hvordan det var å gå rundt i favelaen og se hvor hardt noen mennesker lever, samtidig som at de presterer de største smilene jeg noen gang har sett..! Jeg kan prøve å beskrive en annen gang, når jeg har bedre tid enn nå!

Vi landet i Lima i dag tidlig, etter en flytur på ca. fem timer fra Rio de Janeiro. Her i Peru skal vi være i fjorten dager, og i løpet av den tida er planen at vi skal, på en eller annen måte, komme oss opp til Machu Picchu. Blir spennende å se om vi klarer det..! Beklager dette stusslige innlegget, skal gjøre det godt igjen i Cuzco.

See you then!

Fra piggtråd til Copacabana!

...og her ved Rios velkjente strand er det i motsetning til den sørafrikanske bushen internett! Beklager alle kjente og kjære og alle andre, men nu er jeg vitterlig tilbake til den siviliserte verden, som noen ville sagt.

Natt til fredag den tjuende forlot vi India for denne gang, og neste mål var Johannesburg, Sør-Afrika, og et eller annet prosjekt et eller annet sted langt uti bushen, og hva vi skulle gjøre visste bare Vibeke (som var landegruppe-ting, altså sjefen for den delen av turen. Ganske mye greiere enn mitt land, som var India, tør jeg påstå). Og kanskje ikke hun heller. Alt vi visste var at vi skulle bli plukket opp av en fyr utenfor flyplassen i Joh'burg kvart over tolv.

Fyren dukket opp, og vi ble kjørt av sted. På veien så vi skrekkelig mange flere hamburgersjapper enn giraffer, men landskapet var da vakkert, og byene var uendelig mye grønnere her enn i India. Vi traff prosjektfolka i en liten plass (men heldigvis med en av de nevnte hamburgersjappene...) som heter Lydenburg, hvilket betyr "town of suffering" på det lokale språket. Riktig så ille var det da ikke da! Men Antoinette og Mitch fra prosjektet var veldig hyggelige folk, en opptur etter den litt irritable taxisjåføren. Etter ukas innkjøpsrunde kjørte vi med dem inn i reservatet.

Der var det jo fint, der..! Utedass og utedusj, og bare en av hver, men vi var forberedt på verre. Vi fikk tre hytter å fordele oss på, og en litt større hytte med kjøkken og stue. De neste dagene brukte vi på å traske rundt og bade ved fosser og sanke feller og kikke etter ville dyr (som gresshopper og termitter... ikke helt savanne-tilstander, egentlig). På mandagen fikk vi en skikkelig støkk da Clayton, som er typen til Antoniette, på vei til fellesanking plutselig roper "breaks, breaks!!" og stormer ut av jeepen og løper nedover, inn i skauen. Det han så var to inntrengere som avslørte at de hadde onde hensikter ved at de løp for livet, og etter en stund, da Clayton kom tilbake etter en mislykket jakt, fant Maren to svære poser med khat-blader, som er et narkotisk stoff. Det var det inntrengerne hadde drevet med, og Clayton sa det var narkotika for ca. 200 000 rand der, eller rundt 150 000 kroner. Drøyt!

Dagen etter var det tid for litt ordentlig arbeid: plukke gjerder. I ca. seks timer gjorde vi følgende: finne en ledig piggtråd og løsne den fra gjerdet, og surre tråden sammen til rullen ble for stor, rope på Clayton så han kunne klippe av tråden, og så surre videre. Og enda litt mer. Og slemme stikkebusk-ting og brennesleliknende planter farget huden mer enn sola, for å si det sånn. Og vi surret og surret piggtråd, helt til dagen begynte å gå mot kveld. Og vi var ikke ferdige, vi måtte fortsette dagen etter. Men vi hadde hellet med oss, og en storm hindret oss... jeg synes virkelig det er imponerende at noen kan holde på med det der hver dag!

De neste dagene gjorde vi ganske nøyaktig ikke noe. Det var også temmelig lite bananer, jeg mener mat, og generelt lite å gjøre annet enn å spille kort eller lese Shantaram (de 400 siste sidene ble spist på to dager..! Og ja, anbefales fryktelig sterkt).

Vi skulle dra til Joh'burg igjen natt til fredag den tjuesjuende, etter at et aldeles sinnsykt, tolv timer langt tordenvær hadde gjort det man kan velge å kalle en vei, flytende. Det var en ganske dramatisk og minneverdig opplevelse, og jeg var klar for å ta sekken og løpe i retning hovedveien der taxien skulle dukke opp en time senere, klokka 04:15. Vi dyttet og vi dyttet jeepene så de skulle komme seg opp av gjørma og framover, og når en ny oppoverbakke viste seg, måtte vi igjen ut og dytte alt vi hadde. Det virket fullstendig fåfengt i begynnelsen, men det gikk..! Rallykjøring a la Solberg tok oss fram, og vi rakk taxien og kom til flyplassen i tide!

Flyturen på snaue ti timer gikk som vanlig så smertefritt som en flytur på snaue ti timer kan gå, og vi ankom São Paulos litt stusselige flyplass klokka halv fire brasiliansk tid. Vi stressa litt med å komme oss på bussen til Rio de Janeiro, hvor planen var å møte gruppe Nordkapp. Vi havnet etter hvert på den flotteste bussen jeg har satt mine bein på, med herlige stoler og beinstøtter og masse styr, og jeg sov godt i fem av de seks timene det tok å komme seg fra São Paulo til Rio.

Vel framme i Rio oppdaget vi at alle budgethotellene og -hostelene var fullbooket, så hele gruppe Nordlys tok faktisk inn på et ganske så flott hotell en kort spasertur unna verdens mest berømte strand. Dagen i dag har vi ligget og slappet av på den nevnte stranda, hoppet litt i havet, men egentlig viktigst av alt: vi traff Nordkapp igjen, og har brukt dagen på å prate og prate litt mer. I morra blir det kristusstatuen og mer slappeaving før vi drar tilbake til São Paulo og begynner å jobbe på prosjektet der.

Her er det internett, så talast snart!

Ingen terrorangrep, heldigvis!

Jepp, da var vi her, og Leopold's er allerede besøkt... Togturen gikk faktisk kjempebra, selv om mange på gruppa var veldig skeptiske til sleeper class på indiske tog. Det bør jo liksom være en grunn til at det koster ca. 6 dollar å reise en strekning som tilsvarer Tromsø-Oslo. Og det er det jo også, selvfølgelig. Jeg så tre kakerlakker totalt, det var temmelig skittent (men slikt er vi for lengst blitt vant til), og det var et konstant mas fra selgere som ville prakke på oss alt fra chai-te til snurrebasser. Men alt i alt var det da ikke så galt, vi hadde det fint, vi!

Har i grunn ganske kort tid, siden gruppa skal møtes om tjue minutter, så dette blir et kort innlegg. Vi er altså i Mumbai nå, og i natt overnattet vi på, i følge Lonely Planet, "easily the cheapest place to stay in Mumbai", nemlig frelsesarmeens... hva skal jeg si? Kan jeg kalle det hotell? Ikke misforstå, det var da ikke ille. Men jeg og Thomas delte da rom med ti andre europeiske backpackere (som også grep muligheten til billig hashish, skjønte vi så fort vi kom inn i rommet...). Hotel Taj Mahal, som dere muligens har hørt om, ligger vegg i vegg. Det vi har sett av Mumbai så langt har vært positivt, men så har vi bare vært i Colaba, da. Colaba er det virkelig flotte strøket helt på sydspissen av øya som danner storbyen Mumbai, og kan ikke akkurat regnes som representativt for resten.

Nå tenker jeg jeg må stikke til Leopold's igjen, for vi skal møtes nå. Siden går flyet til Johannesburg, og da spørs det om det blir internett på en stund.

So long!

741

Beklager, det er dårlig med internett i Nepal utenfor Katmandu... Men det er ingenting å frykte, det står kjempebra til med oss! Akkurat nå er vi på gode, gamle hotel Sonmony i Varanasi og trykker på de gode, gamle dataene de har der… Nå er jeg fryktelig trøtt, så ikke forvent verdens beste innlegg… Vi hadde en veldig kort natt, seru.

Hmm, hvor var jeg sist gang? Vi dro fra Katmandu den fjortende. Det vil si, ikke Helene. Hun var blitt matforgiftet og måtte bli igjen på Om Tara guest house i hvert fall en dag til. Men resten dro av gårde klokka sju om morran for å dra til Chitwan-reservatet, der vi skulle på safari. Etter kanskje to og en halv time på bussen, før vi hadde våknet ordentlig, ble vi kommandert ut av bussen, for da skulle vi rafte..!

Hva skal jeg si? Det var ufattelig morro. En deilig, fysisk naturopplevelse som kjentes utrolig godt etter forurensede og bråkete Katmandu. Vi fikk skikkelig kick (og en skikkelig dusj) I strykene, og så slappet vi av fram til neste stryk, og bare nøt den nepalske naturen med fjell, skog og små, søte landsbyer langs elva. Definitivt noe jeg vil gjøre igjen. Problemet er naturligvis at det ikke akkurat koster hundre og tretti kroner i Norge, slik det gjør i Nepal…

Etter ca. to timer var vi ferdige, og da fikk vi servert mat av raft-folka: en veldig god (og sterk) nepalsk rett med grønnsaker, ris og masala-saus. Så gikk bussen videre til Chitwan. Nå fikk vi en lokalbuss, og turen var ikke nevneverdig komfortabel. Det ble ikke bedre av altfor høy, inntrengende og torturerende nepalsk musikk…

Rainbow safari resort var safari-byrået (eller hva jeg skal kalle det) som ordnet oppholdet, maten og de guidede turene våre i Chitwan. Vi hadde nok forventet at det skulle bli veldig primitive hytter i skauen, men vi bodde enda finere enn i Katmandu.

Dagen etter var safari-dagen. Først, klokka sju om morgenen eller noe, dro vi på kanotur på elva. Vi så veldig lite takket være en tjukk tåke som ikke letnet før vi var ferdige, så vi så mange artige fugler, men ingen krokodiller… Etterpå var det “jungle walk”, og vi fikk store forhåpninger innledningsvis av blant annet neshornspor og –ekskrementer samt tigerspor, bare noen timer gamle. Men vi så ikke de nevnte dyrene, men fikk en flott tur likevel. Senere på dagen var det elefantsafari. Vi kom over to neshorn, svære og pansrede, og de virket ikke spesielt redde for elefantene, så vi fikk tatt masse bilder og greier. Etter turen var ferdig (det tok kanskje halvannen time), kjøpte jeg en diger klase med bananer for å fore (hmm, fikk ikke til ^-en på dette indiske tastaturet…) elefantene. Det var utrolig morro, for de var så ivrige og lette rundt på meg med snabelen, og så var det veldig deilig å kunne gi noe godt til de stakkars dyrene.

I går (den sekstende blir det) dro vi fra Chitwan. Vi tok en lokalbuss til grensa, og det var en vanvittig seig tur. Veiene var rett og slett katastrofale. For å si det sånn: nepalske hovedveier får norske traktorveier til å se ut som motorveier. Nepal er et av de landene i verden med dårligst infrastruktur. Men vi kom oss til grensa sånn i halv fire-tida, rundt to timer etter planen. Vi satt på en restaurant og glodde fram til klokka seks, da gikk vi over på indisk side for å vente på sju-bussen til Varanasi. Men vi fikk et tilbud om jeep-tur helt fram til Varanasi for omtrent det samme som busstur ville ha kostet oss, og etter mye om og men godtok vi tilbudet. Turen tok omtrent åtte timer (sjåføren tok seg et par sovepauser. Det var ham vel unt, han hadde kjørt strekningen konstant i tre døgn!), og var ikke særlig mye mer behagelig enn bussen når det kom til stykket.

Vi tok inn på hotel Sonmony igjen, og her er vi nå. I dag har vi slappet av, fått togbillettene til Mumbai (Sonmony ordnet dem mens vi var i Nepal), og så var vi på posten, da. Turen var lang og sinnsykt slitsom, siden rickshawsjåføren tutet konstant. Og nei, dere aner ikke hva jeg snakker om. På vei tilbake fra postkontoret, på en strekning på kanskje et kvarter-tjue minutter, tutet han (ja, jeg talte) imponerende 741 ganger. Jeg var sikker på at det skulle rende blod ut av ørene mine på slutten. Drøyt. Jeg vet hva jeg IKKE kommer til å savne med India, ja!
Om ca 3 timer går toget til Mumbai. Det tar tredve timer, et brukbart stykke med andre ord. Så går flyet til Sør-Afrika natt til den tjuende. Da blir det nok lite internett, tror jeg. Kan se om jeg finner en internettkafe I Mumbai, men hvis ikke, blir kanskje neste gang Brasil..?

Tschus!

Bjørnerud foto A/S

Etter rungende etterspørsel: her er noen nøye utvalgte bilder fra undertegnedes uforlignelige fotoarkiv:


3. februar - elefanttur utenfor Jaipur. Var ikke rekordstor komfort, men det var definitivt en opplevelse. Synd de behandler elefantene sine så dårlig...


5. februar - men sjå der du, Thomas!


5. februar - litt harry må det være lov å være. Er tross alt ikke hver dag man tråkker rundt i Taj Mahal-parken.


7. februar - Varanasi & Ganges, sett fra hotel Sonmony.


10. februar - nepalsk natur under bussturen fra Sonauli til Katmandu.


12. februar - tempel i Katmandus gamleby.


12. februar - Thamel, dette utrolige, internasjonale strøket i Katmandu sentrum, fylt med restauranter, gjestehus og alle mulige butikker. Det blir sagt om New York at det du ikke finner der, det finnes ikke. Jeg ville ikke ville stilt meg uenig om påstanden hadde vært om Thamel i stedet...

Nelliker og sånn

Jeg har altså en liten bok med meg, der jeg noterer alt som faller meg inn å notere i løpet av turen. Den er faktisk ganske velbrukt, og jeg bestemte meg tidlig for å ha et slags "dagens sitat" på slutten av hver dagsoppsummering, eller hva jeg skal kalle det. For morro skyld: her er sitatene så langt.

1. februar - setting: vi er på Heathrow, og jeg har greid å miste flybilletten til India. Jeg er jo naturligvis litt stresset, selv om jeg er ganske sikker på at det ikke er noe problem. Men jeg får meg en støkk: "You'll be allright, but I'm afraid we'll have to charge you for fifty pounds... nah, I'm just kidding." -innsjekkingsdame ved gaten

2. februar - en ganske sprø dag blir oppsummert bra: "Remember to close that door! If not, monkeys will come and steal your stuff," -resepsjonist på hotel Pratap, Jaipur

3. februar - "Can I climb the snabel?" -Maren, som lurer på hvordan hun skal komme seg opp på elefantryggen.

4. februar - "I will look after you 24 hours a day, madam!" -Vippin, til Helene

6. februar - som svar på Helenes "vi drar ikke dit, der er det nada": "Nada, ka e de få nåke då?" -Maja

7. februar - i en samtale angående en gammel norsk serie: "Joda, det ringer en bjelle," -meg selv, og joda, bjeller ringte det så absolutt. Religiøse bjeller holdt på som bare det i bakgrunnen, akkurat som det hadde gjort hele dagen ellers. Og jeg skjønte ikke hva som var så morsomt før det hadde gått minst ti sekunder...

8. februar - "Hmm, hva heter det krydderet som lukter sterkt og som du stikker inn i nelliken?" (alle ler) "nei, jeg mener, som du stikker inn i bananen!" -Helene. Ja da Helene, det heter nellik. Men du sa nellik, mente å si banan, men burde ha sagt appelsin. Ganske bra...

9. februar - "Nepal border 15 kilometers! I drive you, give good price!" -rickshawkjører, 100 meter fra grensa

10. februar - "På bussen døde jeg, og nå har jeg kommet til shoppinghimmelen!" -Susanne, vel framme i Thamel, Katmandu

11. februar - "Jeg vil ta ham med meg i bagasjen!" -Helene, om resepsjonisten Grishna på Om Tara guest house

Banana pan cake anyone?

At Backpack Surprise er i backpackerhovedstaden er vel ingen surprise..? Jeg har flaks om jeg faktisk greier å skrive et helt innlegg her, siden strømmen er nede ca. 80% av tida. Men jeg er som kjent eventyrlysten og djerv, og kaster meg uti!

Vi forlot Varanasi (sukk) tidlig på morgenen for to dager siden. Bussen til Sunauli (grensebyen man må gjennom for å komme til Nepal) tok ca. 10 timer, og var rett og slett ekstremt humpete, og å lese b0k (for ikke å snakke om å skrive) krevde dyp konsentrasjon, så jeg hørte på lydbok store deler av turen i stedet. Are Kalvø bidro til at turen ble temmelig mye kortere...

Vel framme i Sunauli ble vi angrepet av rickshawsjåfører som insisterte på at Nepal-grensa var alt mellom en og femten kilometer lenger framme, og "ride with me, I give you good price". Heldigvis visste vi at det bare var 100 meter eller noe fra der bussen stanset. Vi vekslet littegrann penger (til fryktelig kurs), og ordnet visum til Nepal ($25 per pers for 14 dager), og så var vi der: Nepali guest house. Vi fikk rommene våre (jeg og Thomas delte et tomannsrom, mens jentene fikk et 6-"manns"-rom). Jeg tror ikke det kostet mange rupiene å booke det hotellet (Holiday Travel Tips hadde gjort det for oss, så jeg vet ikke), for det var med letthet det stussligste og mest møkkete hotellet vi har vært på så langt. Vegger og tak var dekket med skitt og spindelvev, gulvet var fuktig og ekkelt, og det luktet vondt. Og nå har jeg ikke en gang nevnt toalettene... jeg skal aldri kalle noe skittent igjen etter å ha sett den doen! Jaja, sove fikk vi, om ikke spesielt lenge. Klokka 05:15 natt til i går begynte de å vekke oss. Vi skulle ta bussen kvart på sju, hva i all verden var vitsen? Jeg og Thomas ignorerte flere nye vekkerunder, før de klokka kvart over seks begynte å bli sinte. Plutselig skjønte jeg at Nepal har jo en annen tidssone enn India! De er et kvarter (!) før, og bussen gikk hvert sekund. Vi rakk akkurat å hive oss rundt og bli med bussen.

Om jeg syntes bussturen til Sunauli var seig, så var turen til Katmandu definitivt verre, og det med god margin. Det var en vanlig nepalsk passasjerbuss, altså var den proppet helt full, og mellomrommet mellom setene voldet halebeinet mitt bitter pine gjennom elleve timer. Men det var fantastisk utsikt på veien da, det må sies. Vi kjørte opp trange fjellpass og forbi tette jungler, lyseblå elver oppi fjellene og til og med en øy (i en innsjø) som lignet på en prikk på Tol Brandir. For dere uvitende der ute kan jeg fortelle at det er den kjempehøye, bratte øya som man kan se på slutten av Ringenes Herre: Ringens Brorskap, etter at de passerer de enorme steinstatuene (Argonath).

Da vi kom til Katmandu, ble vi utsatt for et enormt mas med en eneste gang vi kom ut av bussen. Hotelleiere kastet seg over oss som ulver, og kranglet med hverandre om byttet. Vi ble med en fyr som sa at taxituren til hotellet hans, som lå midt i sentrum, var gratis om vi valgte å bo på hotellet hans. Det het Om Tara guest house, og det var et veldig koselig sted, og rommene var fine og helt sinnsykt billige. Det er de fineste rommene vi har hatt så langt med klar margin, og de koster, wait for it, tolv kroner natta. Wheeey!

Bydelen vi bor i er mildt sagt fascinerende. Det er blitt nevnt at Katmandu er verdens backpackerhovedstad. Dette er ikke tomt preik. Bare rett ved siden av hotellet vårt ligger det 4-5 butikker som selger sekker, turutstyr, jakker, sikkerhetssystemer, myggnettinger, fjellklatringsutstyr, kart, guidebøker, leatherman-er og andre smarte turløsninger. Og da vi tok en tur rundt omkring, fant vi ut at det er slik overalt her. Alle butikkene er rettet mot friluftsliv og backpacking, og alle butikkene tilbyr nyttige og flotte ting til en billig penge. Jeg tør faktisk å gjette på at her kommer selv jeg til å bruke penger. Det er et fantastisk sted.

I dag tidlig var jeg oppe i halv ti-tida og begynte å traske rundt i Thamel. Utrolig mye rart å se på, og jeg brukte naturligvis mye lenger tid enn jeg hadde tenkt (skulle møte Susanne for å snakke om mulige aktiviteter i Nepal i dagene som kommer). Kjøpte noen sinnsykt store donuts som jeg fortsatt er mett av, i skrivende stund ni timer senere.

Så sjekket jeg og Susanne ut mulighetene for friluftslivaktiviteter (for jeg har hørt et sted at det tilbys slikt i Nepal, samme hvor absurd det kanskje høres ut), og de mest aktuelle for oss er en tredagers jungelsafari litt lenger sør (3000 nepalske rupier per pers, altså omtrent 260 kroner, som inkluderer mat, overnatting, guide og buss til grensa. Ganske sykt), og rafting mellom Katmandu og Pokhara (140 kroner). Vi er veldig, veldig ivrige etter safarien.

Siden dro vi og åt (det vil si, jeg var naturligvis fortsatt så mett at jeg rullet bortover snarere enn gikk, og nøyet meg med en milkshake), og bananpannekakemåltid nummer fire hundre og sytten ble bestilt... lurer på om disse er like populære hos de andre gruppene?

Deretter var det shopping spree i bruktbokhandelene. Jeg kjøpte totalt fire Lonely Planet/Rough Guide-bøker (Nepal, India, Vietnam, Laos) for 150 kroner, et enormt og flott kart over Nepal og et litt mindre for India, og et bilde av Mount Everest (lø obv). Har kjøpt mer enn det, men er ikke sikkert jeg trenger å røpe noe ennå (he he he)?

Jeg må innrømme at på bussen hit var jeg i tvil om det var verdt det. 20 timer i elendig buss hver vei for å være 5-6 dager i Nepal var kanskje dumt av oss. Men nå ler vi og rister på hodet av den slags tanker. Her er det nydelig, og enda bedre skal det bli. Alle snakker om hva de skal gjøre neste gang de er i Nepal. Det eneste som har skuffet meg så langt, er at vi ikke har sett kattemannduen som alle snakker om... (haha og ja, jeg vet)

Bilder kommer en annen gang, nå skal jeg ta sjansen og publisere dette! Måtte Shiva og Vishnu og hele bølingen være med meg...

CTRL + V FTW!!