Dag nummer femti!

Internett er dyrt her, jeg skal være rask. For å rydde det viktigste av veien med det samme: vi fikk ikke kjørt brannbil i Lima. Ganske dårlig. Enkelte ville kanskje mene at turen var spennende nok allerede, så det var muligens like greit...

Siste halvdel av Peru-turen tilbrakte vi rett og slett i slummen i ørkenbyen Lima. Proyecto Peru har et barnehjem i favelaen, og det var der vi hadde bestemt oss for å gi vårt bidrag. Det vil si, mitt bidrag var godt under snittet av grunner holdt for opplagte, men de andre ofret villig sine modige tårer under husbygging i trettifem plussgrader, så de veide glatt opp for meg..!

Selve barnehjemmet er til daglig hjem for trettito foreldreløse (eller tilsvarende) unger fra favelaen, og der er de dagen lang. Barnehjemmet blir finansiert av fundraising i England, og det er en del frivillige som jobber der til vanlig. Kanskje jeg skal komme med en mer detaljert skildring av stedet senere, men som sagt er internettet dyrt, temmelig nøyaktig fem ganger så mye som det det koster i Peru...

Da kan du sikkert gjette at vi ikke befinner oss i Peru lenger, vi er faktisk i Costa Rica, nærmere bestemt Manuel Antonio ved stillehavskysten. Det har omtrent alt et forestilt karibisk ferieparadis skal ha, og litt til, så det passer meg bra å være her noen dager og ta dagene med ro. Blir spanans å sjå om det blir noe canopy ride på meg... Ulempen med stedet er selvfølgelig at det ikke bare er internettet som er opptil flere ganger så dyrt som mange andre steder vi har vært, så slike interessante aktiviteter koster gjerne godt over femti tusen. Ja, helt seriøst. Verdt å presisere er at vi snakker om colones, og kursen er: NOK 1 = CRC 88,54...

Vi koser oss storlig her ved alle drømmers strender, og peker ertende med nesa på alle dere hjemme i kalde Norge!

Bæ-bu, bæ-bu, del 2

Det var selvfølgelig spennende å få kjøre politibil i Lima, men vi Nordlysere er ikke kjent for å nøye oss med ett stykke av kaka, så i Cusco fikk vi heldigvis lov til å kjøre sykebil også! Hvor fantastisk flaks er ikke det? Første gang jeg har kjørt sykebil, og definitivt første gang jeg har kjørt sykebil liggende, med masse nervøse folk som sitter rundt... jaja.

Hva skal jeg si? Allerede første natta i Cusco (søndag-mandag blir vel det) var jeg dårlig, men da jeg sto opp neste morgen var jeg en del bedre, og da de andre snakket om at de hadde lignende opplevelser, slo jeg meg til ro med at "dette var sikkert noe alle måtte gjennom, og nå var vi ferdige". At jeg gikk rundt med konstant hundre i puls var jeg heller ikke alene om, slik jeg skjønte det, og rolig til sinns kjøpte jeg min billett til Machu Picchu-turen dagen etter.

Etter et par timer i senga den kvelden skjønte jeg jo at det ikke kom til å bli noen Machu Picchu-tur, da. Spydde vel et par-tre ganger den natta (så mye for den lasagnen jeg åt til kvelds), og hadde en fryktelig feber. Så da Maren og Susanne dukket opp neste morran, ble beskjeden "sorry folkens... god tur da". Ikke optimalt. Og jeg fortsatte med det å være sjuk, men naiv og uerfaren som jeg er når det gjelder alt som har med sykdommer og liknende plager å gjøre, tenkte jeg at pytt, dette går selvølgelig over om et par dager.

Neste kveld lå jeg i sjukebil med blålysene på etter at gruppas hjelpepleier, Maja, hadde med et ganske raskt øyekast skjønt at det ikke bare var feber dette her. Så da så. Jeg lå fire dager på sjukehus i Cusco med lungebetennelse (selv ikke det at jeg hostet blod fikk meg til å skjønne stort mer), oksygenmangel og høydesjuke. Morromorro! Proppet full av sprøyter og med intravenøsdryppdings og oksygenmaske, og leger og sykepleiere som stimlet rundt. En scene jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle befinne meg midt inni (eller i alle fall ikke før jeg var godt over halvveis til tresifra), og jeg flirte av absurditeten i det hele... Det føltes i alle fall aldeles uvirkelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. Er vel ikke så grassalt spennende å bli forklart innsiden av et peruviansk sykehus, så jeg skal la det være. Sykehus er fryktelig trøtte greier, tidvis temmelig ubehagelig, og maten var veldig kjedelig og nesten ertende upraktisk. Hvis noen kunne ha forklart meg hvordan i alle dager jeg skulle kunne spise spagettisuppe liggende på ryggen med bare venstrehånda ledig (høyrehånda hadde typisk nok dryppsprøytedingsen, og var dermed fullstendig ubrukelig), så hadde jeg sluppet et par skrekkelig grisete episoder... Alternativt kunne de ha servert meg noe annet, for eksempel et ganske alminnelig eple. Heh, nok om det.

Fjerde dagen på sykehuset fikk jeg endelig gladmeldingen: jeg var tålelig frisk, og jeg kunne gå. Jeg traff Susanne og Maren i resepsjonen etter å ha pakket og ordnet med forsikringsting og sånn, og så ilte vi av sted for å kjøpe billetter til meg på flyet til Lima som gikk om kun et par timers tid. Det ordnet seg, og nå er vi her i Lima igjen. Og her forventer jeg ganske bestemt å få kjøre brannbil før vi farer av sted til Costa Rica...

Er ikke fryktelig gira på å gå i detaljene på sjukehusoppholdet, det regner jeg som litt for personlig og sånn, men om noen lurer, så går det bra med meg nå, altså. Ikke at man kan legge vekt på noe slikt når det kommer fra meg, så det får tolkes som dere vil det! Men her går turen jorda rundt videre, ingen tvil om det! Chao!

Hei og hopp fra Kardemomme by!

Hoioi, nå har jeg all tid i hele verden, eller i alle fall mer enn de ti minuttene jeg hadde sist, så da kan jeg kanskje skrive et respektabelt innlegg igjen. Eneste problemet er at internettet er så skrekkelig dyrt, hele to gærninger i timen (4 kroner). Så jeg bør i det minste kjappe meg littegrann...

Jeg synes ikke jeg egentlig skrev nok om resten av Brasil-oppholdet i det forrige innlegget, så here goes: Vi forlot våre helter på Copacabanas strand under Sukkertoppens åsyn, og jeg hadde akkurat skrevet et blogginnlegg, mener jeg å minnes. Vi bodde på et temmelig dyrt hotell (ca. 350 kroner natta), og planen min var å finne et annet hotell eller hostel eller et eller annet slikt som var vesentlig billigere enn hotel Vilamar, men den planen falt i grus da jeg valgte å bli sjuk den kvelden, og orka i grunn ingenting som helst, og minst av alt begynne å pakke og drasse med seg bagasjen min rundt og banke på dører. Jeg var selvfølgelig også overmodig og direkte dum nok til å ikke bruke solkrem på stranda i stekende sol og regelmessige dukkerter i seks timer, og jeg fikk skikkelig svi, bokstavelig talt. Helstekt fra hofte og opp var resultatet. I skrivende stund (litt over en uke senere) ser jeg ut som om jeg har vært utsatt for en middels alvorlig bilulykke... men men, nytter ikke å grine, og jeg gjorde naturligvis mitt ytterste for å gi inntrykket til resten av gruppa av at alt var bare fryd og gammen, slik jeg alltid gjør, må jeg til slutt innrømme. Jaja, tilbakelagt kapittel, og jeg vet bedre neste gang.

Uansett. Neste morgen sto vi opp og pakket for å sjekke ut av hotellet. Vi skulle dra klokka to, og jeg hadde planer om å rekke en tur opp til kristusstatuen innen den tid. Jeg maste en del på de andre, men innså til slutt at om det skulle bli noe, måtte jeg dra alene. Nei takk. Men så, rundt ett-tida, kom gladmeldinga: Maja, som var landegruppe for Brasil, hadde snakket med Turid fra prosjektet, og vi trengte ikke å komme før i morra kveld! Men det bragte jo så klart med seg et nytt spørsmål: hvor skulle vi sove i natt? Ingen var spesielt klare for å svi av enda flere gode penger for litt luksus, så vi trasket i vei for å finne et nytt og billigere sted å sove. Vi dro til hostellet der de fleste Nordkappingene bodde, men der var det bortimot fullt. Men de tilbød i stedet en leilighet for oss til trettifem reais (ca. hundre spenn) per pers, med kjøkken og senger og alt. Det hørtes jo vel og bra ut, så vi lot oss følge av en ansatt dit. Det tok ikke fem-ti minutter, som de sa, men over en halvtime, til en annen bydel. Og da vi kom dit, var det andre folk som bodde der allerede, og bare et bittelite soverom med én madrass og én seng (vi var fem personer), og ingen lås. Med andre ord sa vi blankt nei til det. Klokka begynte å bli mange, så hvis vi skulle dra til kristusstatuen i dag, måtte vi dra med en gang. De andre fire valgte å dra på et marked i stedet, så det endte opp med at bare jeg og Andreas dro.

Og det var i siste liten, for vi kom til stasjonen ved fjellet ca. fem på halv seks, og det siste toget opp gikk halv. Vi kom oss med og fikk utsikten akkurat før det mørknet. For det var i første rekke utsikten fra toppen av det 710 meter høye fjellet som fristet oss. Og utsikten var helt fantastisk. Fjellet rager opp over hele Rio de Janeiro, og man får se hele byen under seg. Jeg har tatt nok av bilder derfra, får bare se om jeg finner en internettkafé med godt nok nett til at jeg kan laste opp.

Etter det dro jeg og Andreas tilbake til deres hostell, og de hadde plass til bare meg, så jeg tok inn der, like godt. Dagen etter var det farvel til Nordkapp for denne gang, og så tok vi bussen fra sentralstasjonen klokka ti på halv to. Vi var i Sao Paulo i sju-åtte-tida, og der traff vi Helene, som hadde feriert litt for seg selv sammen med Mia, læreren til Nordkapp. Så tok vi buss til Mogi das Cruzes, som er forstaden der prosjektet, Arvore da Vida, ligger.

Arvore da Vida er som jeg nevnte i det forrige innlegget et dagsenter der barn kan komme for å få alternativ undervisning, mat, lek og et sosialt felleskap. En slags SFO-ordning for slumbarna. Det blir drevet av norske Turid, og det er ca. 120 unger som kommer dit hver dag, seksti om formiddagen og seksti om ettermiddagen, og det er litt av en gjeng..! Barna er fra seks til tolv år gamle, og er utrolig sosiale, nysgjerrige og først og fremst beundringsverdig glade. For de kommer fra veldig tøffe kår med lite av omtrent alt annet enn søppel, men jeg tror ikke det er mange steder du er garantert like mange klemmer som blant barna derfra...

Første hele dagen (tirsdag, tror jeg) brukte vi på å bli kjent med ungene, med Turid og resten av personalet, og to norske ungdommer som hadde vært på prosjektet i nesten et halvt år. Det vil si, jeg brukte vel bare et par-tre timer av dagen på dette, for under en fotballkamp (en tilsynelatende fullstendig kaotisk) hoppet ei av jentene opp på ryggen min og rev dermed av omtrent all hud jeg hadde på skuldrene... Da valgte jeg å kaste inn hånkleet for den dagen.

Dagen etter var det igjen leking med barna og sånn. Denne gangen tok jentene med fotoapparatene sine, til ungenes store glede. Til å ha bodd i slummen hele livet var de overraskende dyktige med kameraet, de kunne faktisk mye mer enn det jeg kunne for litt over en måned siden (altså da jeg kjøpte kameraet mitt), og de var fryktelig glade i å ta bilder og å bli tatt bilde av. Tipper minnekortene er fullt av mye rart nå, ja! Da ettermiddagsgruppa dro hjem med prosjektbussen, ble vi med for å få en tur inn i slummen, guidet av Turid. Vi fikk et godt inntrykk av hvordan det er der, men det er grådig vanskelig å forklare forholdene i et blogginnlegg, for å si det sånn. Folk flest bor i noe som knapt kan beskrives som noe mer enn et skittent skur, og der bor det gjerne en familie med opptil ti unger, av og til mer. Søppelet flyter rundt, og det lille de har av mat er ofte omsvermet av fluer. Ikke alle har det like ille, men likevel. Noe å tenke på neste gang du klager på at du får for liten lønn og for mye skatt, no?

Om kvelden dro vi ut på en restaurant sammen med Turid, og det er definitivt den særeste restauranten jeg noen gang har besøkt, og det med god margin. Igjen vanskelig å beskrive, men jeg skal gi meg i kast med et forsøk. Da vi kom inn, fikk vi valget mellom kjøttbuffet og pizzabuffet. Etter at vi hadde valgt (jeg valgte pizzabuffeten), begynte en hel sverm av kelnere å servere oss de merkeligste pizzaene jeg har vært borti. Disse inkluderer blant annet: bambuspizza, obersinpizza, bananpizza, jordbær- og sjokoladepizza, bare sjokolade-pizza, iskokossjokoladepizza, og så videre. Kelnerne kom og serverte oss ett og ett stykke (jeg takket ja til alt unntatt fiskepizzaene), og når det ble tomt på tallerkenen, kom de med en ny omgang. Og hele tida kom de med diverse brød og salater som tilbehør. De som bestilte kjøttbuffeten fikk en regelrett kjøttfest av en slik skala at ord blir fattige. Dessertene etterpå var tilsvarende formidable. En virkelig opplevelse!

Skal vi se, hvor er vi nå... torsdag, tror jeg det blir. Da dro fire av oss (jeg, Maja, Susanne og Vibeke mener jeg å huske) sammen med Turid inn til slummen igjen for å besøke noen familier. Den første familien... hva kan jeg si? Det var helt sykt. Moren i familien har akkurat fylt tjuefem år, og om kun kort tid venter hun sitt åttende barn! De levde i en falleferdig rønne i hav av søppel, og stedet luktet kloakk. Det hersket enighet om at dette ville det bli klin umulig å beskrive når vi kom hjem igjen... Vi besøkte en del andre familier også, men det var defintivt dette besøket som satt seg på netthinna.

Fredag den sjette var dagen vi skulle dra fra prosjektet. Vi pakket og vasket og tok avskjed med barna og de andre. Vi tok bussen i tre-tida fra Mogi das Cruzes og så videre til Rio de Janeiro. Praktisk nok gikk flyet vårt til Peru derfra, og da vi kom til flyplassen i ett-tida om natta var det aldeles folketomt. Vi satt på gulvet og spilte kort temmelig lenge før vi fikk lov til å komme gjennom securitien, og det som ventet oss på andre siden var en ytterst stusselig Duty free-butikk (den eneste butikken som var åpen) med Tobleroner til hundre kroner og Brasil-T-skjorter til $150 dollar. Fyttigrisen! Så mye for fire timers venting...

Flyet til Peru tok ca. fem timer, og vi var der klokka ni om morgenen. Vi surret en stund med å finne en måte å komme oss til bussterminalen i Lima på, men etter en stunde endte vi opp i en minibuss, kjøpte billetter til Cusco hos et ganske flott selskap som heter Cruz del Sur, og så måtte vi vente en god stund i Lima. Klokka var elleve, og bussen gikk halv seks. Vi så oss om etter en restaurant, men vi fant bare små, møkkete kroker uten menyer. Men plutselig åpenbarte Pizza Hut seg foran oss, og alle var glade. Vi åt og koste oss, men da vi skulle dra, fikk vi et skikkelig sjokk. En eller annen luring hadde på ufattelig vis greid å snike seg oppi kameraveska til Susanne og rappet speilreflekskameraet hennes, midt på lyse dagen mens vi satt der..! Vi dro rett til politiet for å anmelde det, og de sendte oss videre til turistpolitiet (vi fikk kjøre politibil! Men politiet i Peru står ikke akkurat foran som et godt eksempel... de dyttet fire av oss inn i baksetet, og selv kjørte de uten belte... fy, fy!). Der satt vi en god stund, til vi faktisk begynte å få dårlig tid. Etter at forholdet var blitt anmeldt, dro vi tilbake til busstasjonen, tok ti minutter på en internettkafé, og så dro vi.

Bussturen til Cusco skulle ta 19 timer og vi skulle få tre måltider, men den tok nesten 24 timer og vi fikk bare to måltider. Det var en seig etappe, spesielt for meg som satt ved siden av en fyr som snorket som et uvær, men utsikten fra bussen var fantastisk, og bussen i seg selv var ganske bra den og. Da vi kom fram, skrek magen ganske godt, og vi fant veien til en pizzarestaurant der jeg og Thomas bestilte en "gladiator"-pizza på deling, altså en pizza som var seksti centimeter i diameter..! Den gikk faktisk ned, og etter det var det kvelden.

I dag tidlig har vi diskutert Machu Picchu med en lokal fyr som ordner slike turer. Det kan se ut som at det går i orden, men bare tre på gruppa vår skal dra (meg, Susanne og Maren. Og kanskje Vibeke) pluss noen på Nordkapp, som kommer til Cusco i kveld. Det blir spananes å sjå hvordan det går, for vi jobber skikkelig for å få det så billig som mulig... Kan for øyeblikket se ut til at en tredagers tur koster oss rundt 8-900 kroner per snute. Men det er faktisk mye billigere enn det som er normalt (2000+), og vel verdt det spør du meg. Hvor ofte er du i Peru, egentlig?

Nå synes jeg jeg har vært veldig flink og fortjener en god pause og en stor pizza. Snakkast!

Bæ-bu, bæ-bu

Oioioioi, dårlig tid! Sitter på en busstasjon i Lima og knotter for harde livet, for bussen vår til Cuzco går om ca. 20 minutter (mye mindre når jeg er ferdig med dette innlegget, antar jeg). Var meninga at jeg skulle skrive et lengre innlegg, men skjebnen ville det annerledes og valgte at stakkars Susanne skulle få kameraet sitt frastjålet under et Pizza Hut-besøk tidligere i dag. Med andre ord har vi sittet på diverse politistasjoner og gestikulert i noen timer, de små timene vi faktisk hadde litt fri... Jaja.

De siste dagene i Brasil tilbragte vi på et fantastisk flott prosjekt drevet av Turid fra Rogaland. Det er et slags dagsenter der barn fra favelaen (slummen) kan komme før eller etter skolen som en slags SFO-ordning. Vanskelig å beskrive hvordan det var å gå rundt i favelaen og se hvor hardt noen mennesker lever, samtidig som at de presterer de største smilene jeg noen gang har sett..! Jeg kan prøve å beskrive en annen gang, når jeg har bedre tid enn nå!

Vi landet i Lima i dag tidlig, etter en flytur på ca. fem timer fra Rio de Janeiro. Her i Peru skal vi være i fjorten dager, og i løpet av den tida er planen at vi skal, på en eller annen måte, komme oss opp til Machu Picchu. Blir spennende å se om vi klarer det..! Beklager dette stusslige innlegget, skal gjøre det godt igjen i Cuzco.

See you then!

Fra piggtråd til Copacabana!

...og her ved Rios velkjente strand er det i motsetning til den sørafrikanske bushen internett! Beklager alle kjente og kjære og alle andre, men nu er jeg vitterlig tilbake til den siviliserte verden, som noen ville sagt.

Natt til fredag den tjuende forlot vi India for denne gang, og neste mål var Johannesburg, Sør-Afrika, og et eller annet prosjekt et eller annet sted langt uti bushen, og hva vi skulle gjøre visste bare Vibeke (som var landegruppe-ting, altså sjefen for den delen av turen. Ganske mye greiere enn mitt land, som var India, tør jeg påstå). Og kanskje ikke hun heller. Alt vi visste var at vi skulle bli plukket opp av en fyr utenfor flyplassen i Joh'burg kvart over tolv.

Fyren dukket opp, og vi ble kjørt av sted. På veien så vi skrekkelig mange flere hamburgersjapper enn giraffer, men landskapet var da vakkert, og byene var uendelig mye grønnere her enn i India. Vi traff prosjektfolka i en liten plass (men heldigvis med en av de nevnte hamburgersjappene...) som heter Lydenburg, hvilket betyr "town of suffering" på det lokale språket. Riktig så ille var det da ikke da! Men Antoinette og Mitch fra prosjektet var veldig hyggelige folk, en opptur etter den litt irritable taxisjåføren. Etter ukas innkjøpsrunde kjørte vi med dem inn i reservatet.

Der var det jo fint, der..! Utedass og utedusj, og bare en av hver, men vi var forberedt på verre. Vi fikk tre hytter å fordele oss på, og en litt større hytte med kjøkken og stue. De neste dagene brukte vi på å traske rundt og bade ved fosser og sanke feller og kikke etter ville dyr (som gresshopper og termitter... ikke helt savanne-tilstander, egentlig). På mandagen fikk vi en skikkelig støkk da Clayton, som er typen til Antoniette, på vei til fellesanking plutselig roper "breaks, breaks!!" og stormer ut av jeepen og løper nedover, inn i skauen. Det han så var to inntrengere som avslørte at de hadde onde hensikter ved at de løp for livet, og etter en stund, da Clayton kom tilbake etter en mislykket jakt, fant Maren to svære poser med khat-blader, som er et narkotisk stoff. Det var det inntrengerne hadde drevet med, og Clayton sa det var narkotika for ca. 200 000 rand der, eller rundt 150 000 kroner. Drøyt!

Dagen etter var det tid for litt ordentlig arbeid: plukke gjerder. I ca. seks timer gjorde vi følgende: finne en ledig piggtråd og løsne den fra gjerdet, og surre tråden sammen til rullen ble for stor, rope på Clayton så han kunne klippe av tråden, og så surre videre. Og enda litt mer. Og slemme stikkebusk-ting og brennesleliknende planter farget huden mer enn sola, for å si det sånn. Og vi surret og surret piggtråd, helt til dagen begynte å gå mot kveld. Og vi var ikke ferdige, vi måtte fortsette dagen etter. Men vi hadde hellet med oss, og en storm hindret oss... jeg synes virkelig det er imponerende at noen kan holde på med det der hver dag!

De neste dagene gjorde vi ganske nøyaktig ikke noe. Det var også temmelig lite bananer, jeg mener mat, og generelt lite å gjøre annet enn å spille kort eller lese Shantaram (de 400 siste sidene ble spist på to dager..! Og ja, anbefales fryktelig sterkt).

Vi skulle dra til Joh'burg igjen natt til fredag den tjuesjuende, etter at et aldeles sinnsykt, tolv timer langt tordenvær hadde gjort det man kan velge å kalle en vei, flytende. Det var en ganske dramatisk og minneverdig opplevelse, og jeg var klar for å ta sekken og løpe i retning hovedveien der taxien skulle dukke opp en time senere, klokka 04:15. Vi dyttet og vi dyttet jeepene så de skulle komme seg opp av gjørma og framover, og når en ny oppoverbakke viste seg, måtte vi igjen ut og dytte alt vi hadde. Det virket fullstendig fåfengt i begynnelsen, men det gikk..! Rallykjøring a la Solberg tok oss fram, og vi rakk taxien og kom til flyplassen i tide!

Flyturen på snaue ti timer gikk som vanlig så smertefritt som en flytur på snaue ti timer kan gå, og vi ankom São Paulos litt stusselige flyplass klokka halv fire brasiliansk tid. Vi stressa litt med å komme oss på bussen til Rio de Janeiro, hvor planen var å møte gruppe Nordkapp. Vi havnet etter hvert på den flotteste bussen jeg har satt mine bein på, med herlige stoler og beinstøtter og masse styr, og jeg sov godt i fem av de seks timene det tok å komme seg fra São Paulo til Rio.

Vel framme i Rio oppdaget vi at alle budgethotellene og -hostelene var fullbooket, så hele gruppe Nordlys tok faktisk inn på et ganske så flott hotell en kort spasertur unna verdens mest berømte strand. Dagen i dag har vi ligget og slappet av på den nevnte stranda, hoppet litt i havet, men egentlig viktigst av alt: vi traff Nordkapp igjen, og har brukt dagen på å prate og prate litt mer. I morra blir det kristusstatuen og mer slappeaving før vi drar tilbake til São Paulo og begynner å jobbe på prosjektet der.

Her er det internett, så talast snart!

Ingen terrorangrep, heldigvis!

Jepp, da var vi her, og Leopold's er allerede besøkt... Togturen gikk faktisk kjempebra, selv om mange på gruppa var veldig skeptiske til sleeper class på indiske tog. Det bør jo liksom være en grunn til at det koster ca. 6 dollar å reise en strekning som tilsvarer Tromsø-Oslo. Og det er det jo også, selvfølgelig. Jeg så tre kakerlakker totalt, det var temmelig skittent (men slikt er vi for lengst blitt vant til), og det var et konstant mas fra selgere som ville prakke på oss alt fra chai-te til snurrebasser. Men alt i alt var det da ikke så galt, vi hadde det fint, vi!

Har i grunn ganske kort tid, siden gruppa skal møtes om tjue minutter, så dette blir et kort innlegg. Vi er altså i Mumbai nå, og i natt overnattet vi på, i følge Lonely Planet, "easily the cheapest place to stay in Mumbai", nemlig frelsesarmeens... hva skal jeg si? Kan jeg kalle det hotell? Ikke misforstå, det var da ikke ille. Men jeg og Thomas delte da rom med ti andre europeiske backpackere (som også grep muligheten til billig hashish, skjønte vi så fort vi kom inn i rommet...). Hotel Taj Mahal, som dere muligens har hørt om, ligger vegg i vegg. Det vi har sett av Mumbai så langt har vært positivt, men så har vi bare vært i Colaba, da. Colaba er det virkelig flotte strøket helt på sydspissen av øya som danner storbyen Mumbai, og kan ikke akkurat regnes som representativt for resten.

Nå tenker jeg jeg må stikke til Leopold's igjen, for vi skal møtes nå. Siden går flyet til Johannesburg, og da spørs det om det blir internett på en stund.

So long!

741

Beklager, det er dårlig med internett i Nepal utenfor Katmandu... Men det er ingenting å frykte, det står kjempebra til med oss! Akkurat nå er vi på gode, gamle hotel Sonmony i Varanasi og trykker på de gode, gamle dataene de har der… Nå er jeg fryktelig trøtt, så ikke forvent verdens beste innlegg… Vi hadde en veldig kort natt, seru.

Hmm, hvor var jeg sist gang? Vi dro fra Katmandu den fjortende. Det vil si, ikke Helene. Hun var blitt matforgiftet og måtte bli igjen på Om Tara guest house i hvert fall en dag til. Men resten dro av gårde klokka sju om morran for å dra til Chitwan-reservatet, der vi skulle på safari. Etter kanskje to og en halv time på bussen, før vi hadde våknet ordentlig, ble vi kommandert ut av bussen, for da skulle vi rafte..!

Hva skal jeg si? Det var ufattelig morro. En deilig, fysisk naturopplevelse som kjentes utrolig godt etter forurensede og bråkete Katmandu. Vi fikk skikkelig kick (og en skikkelig dusj) I strykene, og så slappet vi av fram til neste stryk, og bare nøt den nepalske naturen med fjell, skog og små, søte landsbyer langs elva. Definitivt noe jeg vil gjøre igjen. Problemet er naturligvis at det ikke akkurat koster hundre og tretti kroner i Norge, slik det gjør i Nepal…

Etter ca. to timer var vi ferdige, og da fikk vi servert mat av raft-folka: en veldig god (og sterk) nepalsk rett med grønnsaker, ris og masala-saus. Så gikk bussen videre til Chitwan. Nå fikk vi en lokalbuss, og turen var ikke nevneverdig komfortabel. Det ble ikke bedre av altfor høy, inntrengende og torturerende nepalsk musikk…

Rainbow safari resort var safari-byrået (eller hva jeg skal kalle det) som ordnet oppholdet, maten og de guidede turene våre i Chitwan. Vi hadde nok forventet at det skulle bli veldig primitive hytter i skauen, men vi bodde enda finere enn i Katmandu.

Dagen etter var safari-dagen. Først, klokka sju om morgenen eller noe, dro vi på kanotur på elva. Vi så veldig lite takket være en tjukk tåke som ikke letnet før vi var ferdige, så vi så mange artige fugler, men ingen krokodiller… Etterpå var det “jungle walk”, og vi fikk store forhåpninger innledningsvis av blant annet neshornspor og –ekskrementer samt tigerspor, bare noen timer gamle. Men vi så ikke de nevnte dyrene, men fikk en flott tur likevel. Senere på dagen var det elefantsafari. Vi kom over to neshorn, svære og pansrede, og de virket ikke spesielt redde for elefantene, så vi fikk tatt masse bilder og greier. Etter turen var ferdig (det tok kanskje halvannen time), kjøpte jeg en diger klase med bananer for å fore (hmm, fikk ikke til ^-en på dette indiske tastaturet…) elefantene. Det var utrolig morro, for de var så ivrige og lette rundt på meg med snabelen, og så var det veldig deilig å kunne gi noe godt til de stakkars dyrene.

I går (den sekstende blir det) dro vi fra Chitwan. Vi tok en lokalbuss til grensa, og det var en vanvittig seig tur. Veiene var rett og slett katastrofale. For å si det sånn: nepalske hovedveier får norske traktorveier til å se ut som motorveier. Nepal er et av de landene i verden med dårligst infrastruktur. Men vi kom oss til grensa sånn i halv fire-tida, rundt to timer etter planen. Vi satt på en restaurant og glodde fram til klokka seks, da gikk vi over på indisk side for å vente på sju-bussen til Varanasi. Men vi fikk et tilbud om jeep-tur helt fram til Varanasi for omtrent det samme som busstur ville ha kostet oss, og etter mye om og men godtok vi tilbudet. Turen tok omtrent åtte timer (sjåføren tok seg et par sovepauser. Det var ham vel unt, han hadde kjørt strekningen konstant i tre døgn!), og var ikke særlig mye mer behagelig enn bussen når det kom til stykket.

Vi tok inn på hotel Sonmony igjen, og her er vi nå. I dag har vi slappet av, fått togbillettene til Mumbai (Sonmony ordnet dem mens vi var i Nepal), og så var vi på posten, da. Turen var lang og sinnsykt slitsom, siden rickshawsjåføren tutet konstant. Og nei, dere aner ikke hva jeg snakker om. På vei tilbake fra postkontoret, på en strekning på kanskje et kvarter-tjue minutter, tutet han (ja, jeg talte) imponerende 741 ganger. Jeg var sikker på at det skulle rende blod ut av ørene mine på slutten. Drøyt. Jeg vet hva jeg IKKE kommer til å savne med India, ja!
Om ca 3 timer går toget til Mumbai. Det tar tredve timer, et brukbart stykke med andre ord. Så går flyet til Sør-Afrika natt til den tjuende. Da blir det nok lite internett, tror jeg. Kan se om jeg finner en internettkafe I Mumbai, men hvis ikke, blir kanskje neste gang Brasil..?

Tschus!