Snipp, snapp, snute...

Phew, nå er det ikke lenger nødvendig å finne en æ, en ø og en å i tidligere blogger for så å kopiere dem inn i teksten... med andre ord er jeg nå på norsk (snøkledd) jord igjen, og mens snøstormen raser utenfor, er oppgaven jeg har i fanget å oppsummere en backpackertur på 65 dager.

Men aller først kan jeg gjøre det jeg unnvek mens jeg var der - skrive blogg om oppholdet i New York. Om jeg syntes internettet på Manuel Antonio var dyrt, så var internettet i NY et ran som ville fått David Toska til å blekne i ren ærefrykt: 10 dollar i timen! Jeg vet ikke hvor mye dere der ute synes det er verdt å få lest disse greiene her, men det får være grenser hva jeg gidder å betale for å formidle det.

U a n s e t t .

Vi stakk fra Costa Rica lørdag den tjueåttende mars. Oppdraget som innebar å kvitte oss med all maten vi hadde beslaglagt feilet stygt, og det var med stort vemod at vi etterlot opptil flere brukbare (og dyre) pakker med frokostblanding, brød og pålegg. Men det ble i det minste en god porsjon spagetti med kjøttsaus til frokost...

Vi av sted med bussen som gikk klokka tolv og var i San José klokka tre, og flyet tok vi rundt halv åtte om kvelden. Vi var spente på nøyaktig hvor mye sikkerhetskontroll det kom til å være i USA. Vi hadde naturligvis hørt rykter om både det ene og det andre (gjerne oppmuntret av Susanne, som hadde vært i USA før), og var klare for noen timers intens utspørring og inspeksjon. Så skjedde ikke. Vi landet i to-halv tre-tida, trasket bort til securitien der det satt en veldig hyggelig vakt og prata om alt annet enn det jeg forventet at han skulle prate om ("how you doin', man?"). Jeg gjorde alt jeg har gjort halvannen million ganger før på turen (levere pass og immigrantkort-ting, få stempel i passet, muligens få et nytt kort jeg må ta vare på til jeg drar ut av landet), pluss et lite bilde og et par fingeravtrykk. Og det var det, vi var gjennom. Javel? Og så meg da, som blir glant mistenksomt på selv på Gardermoen? Hmm.

Vi fant riktig bagasjebånd, og ventet på sekkene våre. Alle sammen kom denne gangen også, men i tillegg var det en annen Bergans-sekk, en som ikke var vår. Den var klin lik Susanne sin, men hun hadde jo allerede plukket opp sin, så... "Er det andre nordmenn her?" sa en eller annen. "Kanskje det er Jeanette sin, hun har sånn sekk," spøker jeg. "Marte har også sånn sekk," sier en av de andre. Etter at den har gått et par runder, bestemmer vi oss for å sjekke. Utrolig nok sto det Jeanette Bigset på sekken, og et eller annet med at den ikke kunne identifiseres (!?). Vi bestemmer oss for å prøve å ta den med. Det går jo sikkert ikke, men vi kan jo prøve. Jeg tar sekken, og når vi kommer til bagasjesjekken, spør jeg en vakt. Jeg kan naturligvis ikke ta den med, men han får tak i ei dame som kan ordne med det, og vi gir henne nummeret til Jeanette, og jeg tror det ordnet seg. I tilfelle det skulle være uklart (vet ikke om jeg har nevnt det tidligere), så dro de andre gruppene fra Costa Rica litt over et døgn før oss.

Vi la oss i en krok, og de som var så heldige at de fikk til det, sov. Vi ble der til rundt halv åtte om morgenen, og da tok vi flytoget til en eller annen stasjon der vi kunne ta subwayen videre dit vi skulle, som var 104 West, 128 Street, Harlem, Manhattan. Vi fant ut at vi måtte ta A-toget til Colombus Circle og bytte til 2-toget eller 3-toget, og ta det til 125 street. Det hørtes jo latterlig lett ut, men da vi hadde kommet fram dit vi skulle, til hostellet Jazz on Lenox, hadde timeviseren rukket å gå tre runder. Det var fryktelig mye tull på veien. Først var deler A-toget stengt på grunn av arbeid på sporet, så vi måtte ta buss et godt stykke for så å ta toget videre, og da vi kom til Colombus Circle, fant vi ut at 2- og 3-togene er ekspresstog og stopper ikke der, så vi måtte ta 1-toget til en stasjon der 2- eller 3-toget stopper, og så bytte. Og siden det var søndag og ganske tidlig, var det mye lengre mellom hvert tog. Men vi kom da fram, etter mye om og men...

Jeg brukte første dagen på å traske rundt på Manhattan og kikke. Jeg gikk rundt i Midtown og Downtown og glodde (kan tenke meg at måten jeg glante opp på skyskraperne fikk det til å skrike turist av meg), og så gikk jeg fra Central Park og tilbake til hostellet. Da jeg kom tilbake, hadde jentene allerede begynt å prate i øst og vest om dagens erobringer. Og da snakker vi ikke om unaturlig høye bygninger, det vi da mener er klær. Superkule merkeklær som alle de superkule kjendisene i X antall superkule amerikanske serier går med, og som koster sikkert hundre kroner mindre enn i Norge! Saksøk meg gjerne, men det er innmari mye jeg aldri kommer til å forstå her i verden. Skulle gjerne brukt mer tid på å utdype synet mitt når det gjelder akkurat dette, men da er det sikkert mange som kommer til å føle seg fornærmet og sånn, så jeg dropper å gjøre det akkurat her.

Dagen etter var første dagen av FN-opplegget vårt. Jeg hadde for min del ingen anelse om hva i all verden vi egentlig skulle gjøre her, men det fant vi etter hvert ut. Aller først dro vi til selve FN-bygningen på omvisning. Det var jo greit nok det, men jeg syntes vi hadde det mer travelt enn strengt tatt nødvendig, og guiden vår tillot seg å hoppe over mye de andre guidene tydeligvis ikke droppet. Etterpå dro vi til en bygning som lå rett ved siden av, og det var der vi skulle være stort sett hele uka. Der traff vi de folka vi skulle jobbe sammen med på opplegget de hadde laget til oss, og vi fikk også en plan for uka.

Det vi gjorde der var å se tilbake på turen vår og reflektere over hva vi har lært og om fattigdommen vi møtte, og blant annet tenke over hva vi er takknemmelige for at vi har nå, som vi muligens ikke var takknemmelige for før vi dro (i alle fall ikke bevisst). Vi dro på et slags fredssenter og lærte om hvordan klimaendringer bidrar til økt fattigdom, og hva som kan gjøres for å hindre dette. Vi fikk besøk av et par ungdommer eller unge voksne fra Harlem/Bronx som fortalte om oppveksten sin (som altså var fryktelig hard og mye preget av dop). Vi dro til et ungdomssenter i Bronx og fikk lære om de fengselsliknende tilstandene på skolene der. Vi dro også til den indiske FN-ambassaden og fikk et lite foredrag om hvordan India ligger an i forhold til FNs tusenårsmål. Og siste dagen lagde vi en film om "What better looks like". Det vil si, jeg dro ganske tidlig for å spille litt kort. Jeg har nemlig en liten artig hobby som heter Magic, som er et kortspill. Jeg hadde naturlig nok ikke spilt på en god stund nå, så jeg grep muligheten i New York.

Opplegget var spennende og lærerikt, men jeg synes at det ble noe hyklerisk over det når flesteparten av elevene dukket opp i skinnende nye og dyre merkeklær mens vi snakker om at "ja, vi har et ekstremt stort forbruk, og det må vi få gjort noe med!"

Harlem, som var bydelen vi bodde i, var et... interessant sted. For å si det sånn, da jeg gikk fra Central park og opp til hostellet vårt på søndagen, møtte jeg opptil flere personer på veien som spurte meg forskjellige varianter av "what are you doin' up here, man??", og da vi skulle dra og spise pizza sammen med gruppa tirsdag kveld, og vi ble fulgt av en lokal mann, kom det en annen lokal og spurte ham "what are you doing with all these white people?". Harlem er omtrent som en svart ghetto på Manhattan. Det er knapt hvite der noe sted, og de få som er der blir ofte stirret på. De fleste hvite New Yorkere, som altså neppe bor der, er redde for å gå til Harlem, og jeg hørte en liten historie fra da noen jenter skulle få hjelp til å finne riktig subway... "We're going to Harlem," "Harlem? Are you sure?" "Yes," "Harlem?" (jentene peker på Harlem på kartet, men dama de spurte er fortsatt ikke overbevist) "Are you sure?" osv. Ganske vilt, egentlig. Jeg trodde ikke det var sånn fortsatt. Men selv om miljøet i Harlem er hardt, og det er mange gjenger og mye narkotika, så er det mest fordommer begge veier. Jeg møtte i alle fall bare kule folk i Harlem.

Vi dro fra New York mandag den sjette april. Vi skulle til en annen flyplass denne gangen, Newark intl airport i New Jersey. Vi måtte ta flytoget fra Manhattan dit, og det kostet $15 for en tjue minutters tur i gamle og slitte vogner. Nesten verre enn internettet, det! Ja, New York er fryktelig dyrt, særlig etter å ha vært i land som Nepal, India og Peru. Men det er vel ikke noe bedre i Norge, antar jeg... Vi dro fra New York klokka halv sju tror jeg, og tåka drepte det som ville vært en nydelig utsikt over Downtown Manhattan. Det var jo skuffende, og den gjorde det samme da vi seks timer senere mellomlandet på Heathrow utenfor London. Tre-fire timer senere landet vi på Oslo lufthavn Gardermoen, og vi hentet bagasjen vår fra båndet for siste gang. De fleste syntes tydeligvis det var deilig å bli ferdig, men jeg syntes det var ganske trist å gi seg, og vite at nå er det over. Vi er ferdige. Jeg kunne godt reist mer (og jeg kommer vel også til å gjøre det, får vi tro), og jeg har savnet Norge ganske lite underveis. Noe har jeg dog savnet, og her kommer en liste:

• Go'morgen-yoghurt
• Rent vann i springen
• Kloakksystem som tåler dopapir...
• Æ, ø og å på tastaturet

Og så var det vel greit å treffe litt family igjen også, da. Lasagne til middag gadd jeg heller ikke grine over. Men i det store og det hele tror jeg ikke jeg skulle ha noen nevneverdige problemer med å forlate fedrelandet i lengre perioder. Jeg er vel også troende til å gjøre det, kanskje allerede til neste år? Søknadsfristen til høyskoler og universitet har gått ut, og listen over skoler som nå vurderer akkurat meg er helt tom. Livet står stadig åpent! Woooooooohoooooooo!

Revenge of the Banana Pan Cake

Det tredje internettkafébesøket på like mange dager. Ja, det begynner å bli nok sydenferie nå. Jeg er ingen charterferieperson, og et par-tre dager på stranda er omtrent kapasiteten min. I dag er sjette dagen på Manuel Antonio, og jeg er veldig klar for New York... dit skal vi dra i morra, det blir bra. Spørs om vi greier å ete opp all maten innen det? Jeg, Maja, Vibeke og Thomas har bodd fem netter på et femmannsrom på et sted som heter Tico Lodge, som er områdets billigste overnattingssted med sine tolv dollar natta per pers. Ikke spesielt billig når man sammenligner med Om Tara guest houses tolv kroner, men sånn er det nå her. I alle fall, vi bestemte oss for å spare penger ved å kjøpe og lage oss mat sjøl, siden det er kjøkken på rommet vårt. Og i dag har det vært "oppsamlingshit". Jeg har gjort en innsats for å bli kvitt resten av melka, melet, eggene og smøret, og resultatet er en vanvittig stabel på førti-femti pannekaker eller så... Vi har allerede spist ti-femten stykker, og i kveld blir det banana pan cake party! Bør bli bra...

Kan i tilfelle noen lurer bekrefte at jeg er 100% frisk igjen. Har i grunn vært det helt siden jeg kom hit til landet, natta på flyplassen gjorde tydeligvis susen. Jeg er klar for å spurte opp Empire State Buildings 1860 trappetrinn!

Mañanaland!

Nytt (kort, forhåpentligvis) internettkafébesøk. Costa Rica er da ganske så fantastisk om det er å avslapping som er målet, og etter femti dager med hopp og hei og mas og kav og opplevelser og inntrykk, er det ingen imot å tilbringe rolige dager på hvite strender ved et lyseblått hav, og palmeskoger så langt øyet kan se. Men det er helt greit at vi ikke skal være her lenger enn det vi skal. Jeg har i hvert fall en grense på hvor lenge jeg kan sitte og gjøre ingenting som helst.

Vi kom til Costa Rica for tre dager siden nå - lørdag må det ha vært. Flyturen varte ikke så lenge, men jeg var småsjuk, så det var kanskje turens minst behagelige tur hittil. Vi landet i halv sju-tida på kvelden, og planen var å spare litt penger ved å tilbringe natta på flyplassen, siden overnatting i hovedstaden, San José, er fra femten dollar og oppover. Planen videre var å dra til Manuel Antonio, et sted jeg visste bortimot ingenting som helst om, annet enn at bussen dit tok rundt fire timer, og gikk klokka seks neste morgen. Vi "snek" oss inn til departure-delen av flyplassen (passengers only!), blandet oss i mengden med backpackere som hadde en flight neste morgen, og fant en krok rett ved et vekslingskontor der vi tok kvelden. Det var helt greit å sove på det harde gulvet, ettersom jeg hadde sommersoveposen og en pose med klær som jeg brukte som pute. Rundt klokka fire tok vi taxi til bussholdeplassen (et skikkelig stusselig sted), og klokka seks gikk som sagt bussen videre til Manuel Antonio, og der er vi nå.

Dette er et skikkelig turistmekka. Det er fullt av amerikanere og andre ferierende, og suvenirbodene ligger som sardiner i boks langs strendene. Prisene er også deretter. Hvis du tar prisene i Norge og øker med godt og vel femti prosent, begynner du å nærme deg nivået supermarkedet her ligger på. For å si det sånn - om du vil ha noe, bare så mye som en pakke med seks egg eller en melkekartong, lønner det seg faktisk å ta bussen inn til byen, kjøpe tingen og ta bussen tilbake igjen framfor å gå på den lokale super'n. Helt sykt. Og nettet her koster nesten tre dollar i timen, noe som er mangfoldige ganger så dyrt som alle andre steder vi har vært. Sukk...

Men det er jo helt fantastisk flott her, da. Vi bor ca. femti meter unna en nasjonalpark med hundrevis av dyrearter, inkludert dovendyr, alligatorer og en rekke øgler og firfisler. Vår nærmeste nabo er faktisk en meterlang iguan-kar med armhevinger (eller noe som ligner fælt) som yndlingshobby. Vi har stort sett latt ham være i fred. Han er temmelig tøff i trynet, og virker ikke som typen som sier nei takk til et par fingre til kvelds...

Snart skal vi få se en trettisju minutter lang film av Bernt Egils stand-up show (det var hans "utfordring" på turen), bør være ganske bra..! Ja, alle Backpack Surprise-gruppene er her i Manuel Antonio. Nordkapp har vi møtt en del ganger allerede, men Ra 8 traff vi nå for første gang siden vi dro, det er jo stas! Og snart bærer det til New York, aller siste delen av turen... ganske rart at vi snart er ferdige. Og ganske synd...

Jeg takker for følget, og ønsker dere velkommen tilbake til neste episode!

Dag nummer femti!

Internett er dyrt her, jeg skal være rask. For å rydde det viktigste av veien med det samme: vi fikk ikke kjørt brannbil i Lima. Ganske dårlig. Enkelte ville kanskje mene at turen var spennende nok allerede, så det var muligens like greit...

Siste halvdel av Peru-turen tilbrakte vi rett og slett i slummen i ørkenbyen Lima. Proyecto Peru har et barnehjem i favelaen, og det var der vi hadde bestemt oss for å gi vårt bidrag. Det vil si, mitt bidrag var godt under snittet av grunner holdt for opplagte, men de andre ofret villig sine modige tårer under husbygging i trettifem plussgrader, så de veide glatt opp for meg..!

Selve barnehjemmet er til daglig hjem for trettito foreldreløse (eller tilsvarende) unger fra favelaen, og der er de dagen lang. Barnehjemmet blir finansiert av fundraising i England, og det er en del frivillige som jobber der til vanlig. Kanskje jeg skal komme med en mer detaljert skildring av stedet senere, men som sagt er internettet dyrt, temmelig nøyaktig fem ganger så mye som det det koster i Peru...

Da kan du sikkert gjette at vi ikke befinner oss i Peru lenger, vi er faktisk i Costa Rica, nærmere bestemt Manuel Antonio ved stillehavskysten. Det har omtrent alt et forestilt karibisk ferieparadis skal ha, og litt til, så det passer meg bra å være her noen dager og ta dagene med ro. Blir spanans å sjå om det blir noe canopy ride på meg... Ulempen med stedet er selvfølgelig at det ikke bare er internettet som er opptil flere ganger så dyrt som mange andre steder vi har vært, så slike interessante aktiviteter koster gjerne godt over femti tusen. Ja, helt seriøst. Verdt å presisere er at vi snakker om colones, og kursen er: NOK 1 = CRC 88,54...

Vi koser oss storlig her ved alle drømmers strender, og peker ertende med nesa på alle dere hjemme i kalde Norge!

Bæ-bu, bæ-bu, del 2

Det var selvfølgelig spennende å få kjøre politibil i Lima, men vi Nordlysere er ikke kjent for å nøye oss med ett stykke av kaka, så i Cusco fikk vi heldigvis lov til å kjøre sykebil også! Hvor fantastisk flaks er ikke det? Første gang jeg har kjørt sykebil, og definitivt første gang jeg har kjørt sykebil liggende, med masse nervøse folk som sitter rundt... jaja.

Hva skal jeg si? Allerede første natta i Cusco (søndag-mandag blir vel det) var jeg dårlig, men da jeg sto opp neste morgen var jeg en del bedre, og da de andre snakket om at de hadde lignende opplevelser, slo jeg meg til ro med at "dette var sikkert noe alle måtte gjennom, og nå var vi ferdige". At jeg gikk rundt med konstant hundre i puls var jeg heller ikke alene om, slik jeg skjønte det, og rolig til sinns kjøpte jeg min billett til Machu Picchu-turen dagen etter.

Etter et par timer i senga den kvelden skjønte jeg jo at det ikke kom til å bli noen Machu Picchu-tur, da. Spydde vel et par-tre ganger den natta (så mye for den lasagnen jeg åt til kvelds), og hadde en fryktelig feber. Så da Maren og Susanne dukket opp neste morran, ble beskjeden "sorry folkens... god tur da". Ikke optimalt. Og jeg fortsatte med det å være sjuk, men naiv og uerfaren som jeg er når det gjelder alt som har med sykdommer og liknende plager å gjøre, tenkte jeg at pytt, dette går selvølgelig over om et par dager.

Neste kveld lå jeg i sjukebil med blålysene på etter at gruppas hjelpepleier, Maja, hadde med et ganske raskt øyekast skjønt at det ikke bare var feber dette her. Så da så. Jeg lå fire dager på sjukehus i Cusco med lungebetennelse (selv ikke det at jeg hostet blod fikk meg til å skjønne stort mer), oksygenmangel og høydesjuke. Morromorro! Proppet full av sprøyter og med intravenøsdryppdings og oksygenmaske, og leger og sykepleiere som stimlet rundt. En scene jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle befinne meg midt inni (eller i alle fall ikke før jeg var godt over halvveis til tresifra), og jeg flirte av absurditeten i det hele... Det føltes i alle fall aldeles uvirkelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. Er vel ikke så grassalt spennende å bli forklart innsiden av et peruviansk sykehus, så jeg skal la det være. Sykehus er fryktelig trøtte greier, tidvis temmelig ubehagelig, og maten var veldig kjedelig og nesten ertende upraktisk. Hvis noen kunne ha forklart meg hvordan i alle dager jeg skulle kunne spise spagettisuppe liggende på ryggen med bare venstrehånda ledig (høyrehånda hadde typisk nok dryppsprøytedingsen, og var dermed fullstendig ubrukelig), så hadde jeg sluppet et par skrekkelig grisete episoder... Alternativt kunne de ha servert meg noe annet, for eksempel et ganske alminnelig eple. Heh, nok om det.

Fjerde dagen på sykehuset fikk jeg endelig gladmeldingen: jeg var tålelig frisk, og jeg kunne gå. Jeg traff Susanne og Maren i resepsjonen etter å ha pakket og ordnet med forsikringsting og sånn, og så ilte vi av sted for å kjøpe billetter til meg på flyet til Lima som gikk om kun et par timers tid. Det ordnet seg, og nå er vi her i Lima igjen. Og her forventer jeg ganske bestemt å få kjøre brannbil før vi farer av sted til Costa Rica...

Er ikke fryktelig gira på å gå i detaljene på sjukehusoppholdet, det regner jeg som litt for personlig og sånn, men om noen lurer, så går det bra med meg nå, altså. Ikke at man kan legge vekt på noe slikt når det kommer fra meg, så det får tolkes som dere vil det! Men her går turen jorda rundt videre, ingen tvil om det! Chao!

Hei og hopp fra Kardemomme by!

Hoioi, nå har jeg all tid i hele verden, eller i alle fall mer enn de ti minuttene jeg hadde sist, så da kan jeg kanskje skrive et respektabelt innlegg igjen. Eneste problemet er at internettet er så skrekkelig dyrt, hele to gærninger i timen (4 kroner). Så jeg bør i det minste kjappe meg littegrann...

Jeg synes ikke jeg egentlig skrev nok om resten av Brasil-oppholdet i det forrige innlegget, så here goes: Vi forlot våre helter på Copacabanas strand under Sukkertoppens åsyn, og jeg hadde akkurat skrevet et blogginnlegg, mener jeg å minnes. Vi bodde på et temmelig dyrt hotell (ca. 350 kroner natta), og planen min var å finne et annet hotell eller hostel eller et eller annet slikt som var vesentlig billigere enn hotel Vilamar, men den planen falt i grus da jeg valgte å bli sjuk den kvelden, og orka i grunn ingenting som helst, og minst av alt begynne å pakke og drasse med seg bagasjen min rundt og banke på dører. Jeg var selvfølgelig også overmodig og direkte dum nok til å ikke bruke solkrem på stranda i stekende sol og regelmessige dukkerter i seks timer, og jeg fikk skikkelig svi, bokstavelig talt. Helstekt fra hofte og opp var resultatet. I skrivende stund (litt over en uke senere) ser jeg ut som om jeg har vært utsatt for en middels alvorlig bilulykke... men men, nytter ikke å grine, og jeg gjorde naturligvis mitt ytterste for å gi inntrykket til resten av gruppa av at alt var bare fryd og gammen, slik jeg alltid gjør, må jeg til slutt innrømme. Jaja, tilbakelagt kapittel, og jeg vet bedre neste gang.

Uansett. Neste morgen sto vi opp og pakket for å sjekke ut av hotellet. Vi skulle dra klokka to, og jeg hadde planer om å rekke en tur opp til kristusstatuen innen den tid. Jeg maste en del på de andre, men innså til slutt at om det skulle bli noe, måtte jeg dra alene. Nei takk. Men så, rundt ett-tida, kom gladmeldinga: Maja, som var landegruppe for Brasil, hadde snakket med Turid fra prosjektet, og vi trengte ikke å komme før i morra kveld! Men det bragte jo så klart med seg et nytt spørsmål: hvor skulle vi sove i natt? Ingen var spesielt klare for å svi av enda flere gode penger for litt luksus, så vi trasket i vei for å finne et nytt og billigere sted å sove. Vi dro til hostellet der de fleste Nordkappingene bodde, men der var det bortimot fullt. Men de tilbød i stedet en leilighet for oss til trettifem reais (ca. hundre spenn) per pers, med kjøkken og senger og alt. Det hørtes jo vel og bra ut, så vi lot oss følge av en ansatt dit. Det tok ikke fem-ti minutter, som de sa, men over en halvtime, til en annen bydel. Og da vi kom dit, var det andre folk som bodde der allerede, og bare et bittelite soverom med én madrass og én seng (vi var fem personer), og ingen lås. Med andre ord sa vi blankt nei til det. Klokka begynte å bli mange, så hvis vi skulle dra til kristusstatuen i dag, måtte vi dra med en gang. De andre fire valgte å dra på et marked i stedet, så det endte opp med at bare jeg og Andreas dro.

Og det var i siste liten, for vi kom til stasjonen ved fjellet ca. fem på halv seks, og det siste toget opp gikk halv. Vi kom oss med og fikk utsikten akkurat før det mørknet. For det var i første rekke utsikten fra toppen av det 710 meter høye fjellet som fristet oss. Og utsikten var helt fantastisk. Fjellet rager opp over hele Rio de Janeiro, og man får se hele byen under seg. Jeg har tatt nok av bilder derfra, får bare se om jeg finner en internettkafé med godt nok nett til at jeg kan laste opp.

Etter det dro jeg og Andreas tilbake til deres hostell, og de hadde plass til bare meg, så jeg tok inn der, like godt. Dagen etter var det farvel til Nordkapp for denne gang, og så tok vi bussen fra sentralstasjonen klokka ti på halv to. Vi var i Sao Paulo i sju-åtte-tida, og der traff vi Helene, som hadde feriert litt for seg selv sammen med Mia, læreren til Nordkapp. Så tok vi buss til Mogi das Cruzes, som er forstaden der prosjektet, Arvore da Vida, ligger.

Arvore da Vida er som jeg nevnte i det forrige innlegget et dagsenter der barn kan komme for å få alternativ undervisning, mat, lek og et sosialt felleskap. En slags SFO-ordning for slumbarna. Det blir drevet av norske Turid, og det er ca. 120 unger som kommer dit hver dag, seksti om formiddagen og seksti om ettermiddagen, og det er litt av en gjeng..! Barna er fra seks til tolv år gamle, og er utrolig sosiale, nysgjerrige og først og fremst beundringsverdig glade. For de kommer fra veldig tøffe kår med lite av omtrent alt annet enn søppel, men jeg tror ikke det er mange steder du er garantert like mange klemmer som blant barna derfra...

Første hele dagen (tirsdag, tror jeg) brukte vi på å bli kjent med ungene, med Turid og resten av personalet, og to norske ungdommer som hadde vært på prosjektet i nesten et halvt år. Det vil si, jeg brukte vel bare et par-tre timer av dagen på dette, for under en fotballkamp (en tilsynelatende fullstendig kaotisk) hoppet ei av jentene opp på ryggen min og rev dermed av omtrent all hud jeg hadde på skuldrene... Da valgte jeg å kaste inn hånkleet for den dagen.

Dagen etter var det igjen leking med barna og sånn. Denne gangen tok jentene med fotoapparatene sine, til ungenes store glede. Til å ha bodd i slummen hele livet var de overraskende dyktige med kameraet, de kunne faktisk mye mer enn det jeg kunne for litt over en måned siden (altså da jeg kjøpte kameraet mitt), og de var fryktelig glade i å ta bilder og å bli tatt bilde av. Tipper minnekortene er fullt av mye rart nå, ja! Da ettermiddagsgruppa dro hjem med prosjektbussen, ble vi med for å få en tur inn i slummen, guidet av Turid. Vi fikk et godt inntrykk av hvordan det er der, men det er grådig vanskelig å forklare forholdene i et blogginnlegg, for å si det sånn. Folk flest bor i noe som knapt kan beskrives som noe mer enn et skittent skur, og der bor det gjerne en familie med opptil ti unger, av og til mer. Søppelet flyter rundt, og det lille de har av mat er ofte omsvermet av fluer. Ikke alle har det like ille, men likevel. Noe å tenke på neste gang du klager på at du får for liten lønn og for mye skatt, no?

Om kvelden dro vi ut på en restaurant sammen med Turid, og det er definitivt den særeste restauranten jeg noen gang har besøkt, og det med god margin. Igjen vanskelig å beskrive, men jeg skal gi meg i kast med et forsøk. Da vi kom inn, fikk vi valget mellom kjøttbuffet og pizzabuffet. Etter at vi hadde valgt (jeg valgte pizzabuffeten), begynte en hel sverm av kelnere å servere oss de merkeligste pizzaene jeg har vært borti. Disse inkluderer blant annet: bambuspizza, obersinpizza, bananpizza, jordbær- og sjokoladepizza, bare sjokolade-pizza, iskokossjokoladepizza, og så videre. Kelnerne kom og serverte oss ett og ett stykke (jeg takket ja til alt unntatt fiskepizzaene), og når det ble tomt på tallerkenen, kom de med en ny omgang. Og hele tida kom de med diverse brød og salater som tilbehør. De som bestilte kjøttbuffeten fikk en regelrett kjøttfest av en slik skala at ord blir fattige. Dessertene etterpå var tilsvarende formidable. En virkelig opplevelse!

Skal vi se, hvor er vi nå... torsdag, tror jeg det blir. Da dro fire av oss (jeg, Maja, Susanne og Vibeke mener jeg å huske) sammen med Turid inn til slummen igjen for å besøke noen familier. Den første familien... hva kan jeg si? Det var helt sykt. Moren i familien har akkurat fylt tjuefem år, og om kun kort tid venter hun sitt åttende barn! De levde i en falleferdig rønne i hav av søppel, og stedet luktet kloakk. Det hersket enighet om at dette ville det bli klin umulig å beskrive når vi kom hjem igjen... Vi besøkte en del andre familier også, men det var defintivt dette besøket som satt seg på netthinna.

Fredag den sjette var dagen vi skulle dra fra prosjektet. Vi pakket og vasket og tok avskjed med barna og de andre. Vi tok bussen i tre-tida fra Mogi das Cruzes og så videre til Rio de Janeiro. Praktisk nok gikk flyet vårt til Peru derfra, og da vi kom til flyplassen i ett-tida om natta var det aldeles folketomt. Vi satt på gulvet og spilte kort temmelig lenge før vi fikk lov til å komme gjennom securitien, og det som ventet oss på andre siden var en ytterst stusselig Duty free-butikk (den eneste butikken som var åpen) med Tobleroner til hundre kroner og Brasil-T-skjorter til $150 dollar. Fyttigrisen! Så mye for fire timers venting...

Flyet til Peru tok ca. fem timer, og vi var der klokka ni om morgenen. Vi surret en stund med å finne en måte å komme oss til bussterminalen i Lima på, men etter en stunde endte vi opp i en minibuss, kjøpte billetter til Cusco hos et ganske flott selskap som heter Cruz del Sur, og så måtte vi vente en god stund i Lima. Klokka var elleve, og bussen gikk halv seks. Vi så oss om etter en restaurant, men vi fant bare små, møkkete kroker uten menyer. Men plutselig åpenbarte Pizza Hut seg foran oss, og alle var glade. Vi åt og koste oss, men da vi skulle dra, fikk vi et skikkelig sjokk. En eller annen luring hadde på ufattelig vis greid å snike seg oppi kameraveska til Susanne og rappet speilreflekskameraet hennes, midt på lyse dagen mens vi satt der..! Vi dro rett til politiet for å anmelde det, og de sendte oss videre til turistpolitiet (vi fikk kjøre politibil! Men politiet i Peru står ikke akkurat foran som et godt eksempel... de dyttet fire av oss inn i baksetet, og selv kjørte de uten belte... fy, fy!). Der satt vi en god stund, til vi faktisk begynte å få dårlig tid. Etter at forholdet var blitt anmeldt, dro vi tilbake til busstasjonen, tok ti minutter på en internettkafé, og så dro vi.

Bussturen til Cusco skulle ta 19 timer og vi skulle få tre måltider, men den tok nesten 24 timer og vi fikk bare to måltider. Det var en seig etappe, spesielt for meg som satt ved siden av en fyr som snorket som et uvær, men utsikten fra bussen var fantastisk, og bussen i seg selv var ganske bra den og. Da vi kom fram, skrek magen ganske godt, og vi fant veien til en pizzarestaurant der jeg og Thomas bestilte en "gladiator"-pizza på deling, altså en pizza som var seksti centimeter i diameter..! Den gikk faktisk ned, og etter det var det kvelden.

I dag tidlig har vi diskutert Machu Picchu med en lokal fyr som ordner slike turer. Det kan se ut som at det går i orden, men bare tre på gruppa vår skal dra (meg, Susanne og Maren. Og kanskje Vibeke) pluss noen på Nordkapp, som kommer til Cusco i kveld. Det blir spananes å sjå hvordan det går, for vi jobber skikkelig for å få det så billig som mulig... Kan for øyeblikket se ut til at en tredagers tur koster oss rundt 8-900 kroner per snute. Men det er faktisk mye billigere enn det som er normalt (2000+), og vel verdt det spør du meg. Hvor ofte er du i Peru, egentlig?

Nå synes jeg jeg har vært veldig flink og fortjener en god pause og en stor pizza. Snakkast!

Bæ-bu, bæ-bu

Oioioioi, dårlig tid! Sitter på en busstasjon i Lima og knotter for harde livet, for bussen vår til Cuzco går om ca. 20 minutter (mye mindre når jeg er ferdig med dette innlegget, antar jeg). Var meninga at jeg skulle skrive et lengre innlegg, men skjebnen ville det annerledes og valgte at stakkars Susanne skulle få kameraet sitt frastjålet under et Pizza Hut-besøk tidligere i dag. Med andre ord har vi sittet på diverse politistasjoner og gestikulert i noen timer, de små timene vi faktisk hadde litt fri... Jaja.

De siste dagene i Brasil tilbragte vi på et fantastisk flott prosjekt drevet av Turid fra Rogaland. Det er et slags dagsenter der barn fra favelaen (slummen) kan komme før eller etter skolen som en slags SFO-ordning. Vanskelig å beskrive hvordan det var å gå rundt i favelaen og se hvor hardt noen mennesker lever, samtidig som at de presterer de største smilene jeg noen gang har sett..! Jeg kan prøve å beskrive en annen gang, når jeg har bedre tid enn nå!

Vi landet i Lima i dag tidlig, etter en flytur på ca. fem timer fra Rio de Janeiro. Her i Peru skal vi være i fjorten dager, og i løpet av den tida er planen at vi skal, på en eller annen måte, komme oss opp til Machu Picchu. Blir spennende å se om vi klarer det..! Beklager dette stusslige innlegget, skal gjøre det godt igjen i Cuzco.

See you then!