Tut, tut!

Nå kommer snart soltunbanden på tur til sydlige strøk..! Stikk i strid med alt man skulle tro er det i dag bare tjue dager til India-flyet forlater Oslo lufthavn Gardermoen. Da er det farvel til alt kjent og kjært, og noen-og-seksti dager i malarialand og uten dopapir. Det er i hvert fall slik noen av de mest nervøse tenker, og beskrivelsene av India under fjorårstreffet som var denne helga, gjorde det ikke mye bedre. Grøsserhistorier om fem personer trykket inne på toalettet på et indisk tog i sju timer uten aircondition, eller rottebefengte sykehus, eller hundre milliarder indere som stimler rundt på hustak bare for å stirre: alt dette måtte vi bare bli vant til. På tross av alt dette gleder jeg meg vilt til å dra. Det blir definitivt opplevelser og minner for livet, og jeg skal gjøre mitt ytterste for å kapre litt båndbredde selv i indre Nepal, eller hvor vi ender opp hen, for å oppdatere mitt lille hjørne på verdsveva.

Men så langt har vi ikke kommet ennå. Jeg sitter stadig på Soltun folkehøgskole i sør-Troms og knotter, og jobber iherdig med å finne de siste brikkene i India-puslespillet. Siden desember har det skjedd et og annet på skolen. Tre elever har slutta, mer opptøyer på hest, to elever har bytta linjer fra den som omhandler det nevnte hovdyret, peacebuilding har vært i det store eplet, og det har vært fjorårstreff. Når det gjelder akkurat det er konklusjonen at uansett hvor gærne vi muligens er, var fjorårselevene mangfoldig ganger "verre". Det var en artig bande med ugagnskråker, det er det ingen tvil om. Vi følte oss som engler i forhold... Men det var da så absolutt en hyggelig gjeng likevel!

Fikk nettopp (nå mens jeg skrev) verdens mest geniale lille bok: "Signspotting - absurd & amusing signs from around the world" av den ene læreren min på Backpack Surprise, Bernt Egil. Nå må jeg stikke og more meg. Men først bærer det ut på kjøkkenet for å ta mer herlig oppvask... Hejdå.