Episode 2

Det viste seg at det ikke kom til å bli noen årbok av grunner jeg ikke finner nødvendig å oppgi her, altså fortsetter beretningen "Haikerens Guide til Nordkalotten" her på bloggen min i stedet. Episode 1 kan leses her!

NABO AV BEKJENTE AV SVIGERFORELDRENE TIL SØSTEREN TIL KJÆRESTEN TIL SØSTEREN TIL MAREN

"Når vi kommer rundt den svingen der, ser vi nok brua..."

Ja, særlig.

Natta gikk, og vi gikk, bare avbrutt av litt intens haiking de få gangene det kom en bil, og påfølgende munnbruk når den bare freste forbi. Mange sjåfører fant også glede i å nesten stoppe, som for å la oss sitte på, bare for å gi gass og le rått i det vi skulle gå for å spørre. Ha ha.

Men etter rundt førti millioner svinger, så vi faktisk den mektige Tjelsundbrua foran oss, bare et par Tjelsundbrulengder unna. Og som om ikke det var godt nok, fikk Maren, Marie og Vibeke haik til Harstad omtrent samtidig. Resten trasket videre med nytt mot, forbi kroa hvor de andre gruppene hadde tatt kvelden, og så over brua. Det var i akkurat riktig øyeblikk at en minibuss som skulle hente to piloter i Harstad, svingte inn og dro med seg fire fillete søvngjengere, som var resten av gruppe Nordlys.

Vel framme i Harstad undersøkte vi fergetidene (hurtigbåten gikk klokka sju om morgenen), og så møtte vi resten av gruppa i resepsjonen på Thon hotell, hvor vi fikk være resten av natta, men vi fikk IKKE lov til å sove..! Mangfoldige nikk senere ble klokka seks, og da ruslet vi bort til fergekaia igjen, i god tid før Tromsø-båten gikk. Vi hadde ikke lagt noen konkrete planer for reiseruta, men vi visste at vi ville nordover, og Tromsø-båten var raskeste veien. Våre nylig utnevnte sjefssmiskere, Maja og Maren, gikk og snakket med kapteinen og forklarte greia, og selv om han viste litt motvilje, lot oss han sitte på - "Men ikkjeno' renning i avisan!"

På båten til Tromsø begynte vi så smått å forme en slagplan. Maren hadde en søster i Alta, som gjerne ville låne oss både leilighet og bil om vi kom oss dit, så Alta ble et naturlig mål for oss. Vi fikk også vite fra tystere fra de andre gruppene at de hadde fått haik med Hurtigruta, og var på vei til Kirkenes. Selv holdt vi helt tett. Helt fra begynnelsen var alle enige om at dette skulle vi vinne! og at vi ikke skulle si et ord om hva vi hadde fore til de andre gruppene. Klokka ti på ti var vi framme i et snødekt Tromsø. Det var en ganske rar følelse å gå av båten - for under tolv timer siden hadde vi sittet på skolen og ant fred og ingen fare. Nå var vi i Tromsø, så ufattelig langt nord, og vi ante ikke hvor ferden videre gikk hen. Det var utrolig spennende.

Vi gikk straks til verk og greide å tigge det kritiske kartet over Nordkalotten på Narvesen, før vi kontaktet radio Tromsø og avtalte et møte. Etter å ha surret rundt i Tromsø en stund, fant vi radiostasjonen der Maren endte opp i et direkteintervju i elleve-tida, og fortalte alt om dette sære opplegget. Så ble vi henvist til SAS-hotellet, hvor vi, over all forventning, ble spandert pizza på for over seks hundre kroner på hotellets restaurant, selv om det også denne gangen ble vist dyp skepsis til å begynne med.

Men etter et godt måltid fant vi ut at nå har vi moret oss lenge nok. På tide med litt poengsanking! Vi visste ikke om noen av bildene i rebusen var i Tromsø, men vi tok sikte på å løse noen temaoppgaver og raske med oss litt poeng her og der ellers. Vi fikk en stor boks med kondomer og noen brosjyrer med info om hiv/aids på en helsestasjon, FN-flagg og tusenårsmål-plakat på FN-sambandet, og etterpå gikk vi opp til den videregående skolen for å ha litt PR og sånn (poeng, poeng...), men det var ikke mulig å få til noe på så kort varsel, ettersom alle klassene hadde programmet fullt av kjempeviktige greier (helt sikkert). Så i stedet besøkte vi en brannstasjon (vi fikk poeng for det også) og fikk omvisning der. Så bestemte vi oss for å finne ordføreren, noe som førte til en temmelig artig episode.



Vi gikk altså til rådhuset i Tromsø. Klokka er nå halv to, og når vi kommer inn får vi vite at ordføreren er å treffe klokka to. Så vi setter oss ned i den staselige inngangshallen med boblejakkene våre, og legger etter hvert merke til all pynten. Tromsø - bronselaget '08 var drapert på alle vegger, og etter hvert begynte det å strømme på med folk, stort sett i dress og slips. Opptil flere TV-crew kom også, og vi skjønte at vi var midt oppi TILs bronsefeiring. Laget kom, og ordføreren kom (og vi fikk et ord og et bilde med ham, og sikret oss de poengene), og vi satt fullstendig malplassert midt oppi det hele mens ordføreren hadde sin stolte tale mens alle disse velkledde fyrene sto og hørte på og klappet, og media filmet. Vi luktet poeng, og vi grep muligheten: vi spurte Tommy Knarvik om TIL hadde hatt lyst til å ta et lagbilde sammen med oss. Og slik ble det. På det lagbildet mediene fikk med seg den dagen, satt det også sju skitne og slitne haikere som ingen egentlig helt skjønte hva gjorde der.



Etterpå fant vi ut at nok var nok i Tromsø. Vi måtte videre. Vi hentet sekkene som vi hadde latt bli igjen på FN-sambandet, og kom oss til kaia. Vi sjekket rutene, og fant ut at halv seks-båten til Skjervøy, et lite sted ingen hadde hørt om, var det beste alternativet. Så kunne vi prøve å komme oss til Alta i morgen. Saken var nemlig den at Maren tydeligvis har en endeløs rekke med bekjente uansett hvor du måtte befinne deg, og det fant seg praktisk nok slik at kjæresten til Marens søster hadde en kjæreste som hadde noen svigerforeldre som bodde på Skjervøy... og der var det kanskje mulighet for overnatting. Hvordan i all verden Maren hadde funnet ut av dette er fremdeles en gåte for meg, men slik var det nå. Det som gjensto var å få skyss med ferja...

...og det viste seg å være ikke noe problem i det hele tatt! De ansatte var så forståelsesfulle så, og det var null stress å ta oss med. Humøret var på topp, ikke bare fordi alt hadde gått bra med oss, men også fordi vi hadde gjemt oss mens vi så de to andre gruppene komme med hurtigruta til Tromsø, ca. sju timer etter oss. Vi hadde et skikkelig forsprang!

Vi kom til Skjervøy litt utpå kvelden. Vi ruslet opp og tok bilde av kirka, som var å finne i bilderebusen. Det første bildet vi har funnet! Så tryllet Maren fram et ektepar som hadde plass til alle sju og som gjerne ville ha besøk fra en bande som oss. Disse var altså, om jeg forstår det riktig, naboer av bekjente av svigerforeldrene til søsteren til kjæresten til søsteren til Maren... De var utrolig hyggelige, og vi fikk kveldsmat og frokost der, og vi fikk låne internett til å lage en ansiktsbokgruppe: Støttegruppe for Nordkalott-ekspedisjonen, gruppe Nordlys!

Den første dagen på turen var et faktum. Det kjentes som en uke, minst, etter alt det vi hadde opplevd de siste tjuefire timene. Og hvordan i alle dager det gikk an å ha så flaks, det var noe vi ikke skjønte i det hele tatt. Hele veien hadde alt gått som smurt, med det lille, ubetydelige unntaket som var Tromsø vgs. Og i tillegg fant vi ut at vi faktisk hadde kommet oss på tv allerede. Vi hadde jo brukt kvelden på se alle mulige nyhets- og sportssendinger, men vi så ikke snurten av oss noe sted. Men så fikk en eller annen en melding fra en bekjent som lurte fælt på hva i alle dager vi gjorde på et lagbilde med Tromsø? Og snart fant vi et klipp på TV2s nettsider der vi var med i minst ti sekunder. Absurd oppsummering av en helt spinnvill dag.

Galskapen fortsetter i episode 3! Stay tuned!

Uuuuuuhuuuuuuuu!

Nå sitter jeg ikke på Soltun. Ikke er jeg hjemme heller. Vi syntes det var litt lenge uten stress på flyplasser og billige hosteller som har gått tomme for romnøkler, altså befinner vi oss igjen utenfor landets grenser. Denne gangen har vi gjort det forholdsvis rolig, turen gikk bare til Irland. Ikke for å virke hoven...

Denne turen er, i motsetning til backpackerturen (heldigvis, kan man vel si), en skoletur. Hele banden er her (med unntak av et par verdølinger), og på trange busser har vi nedlagt store deler av denne grønne øya. De første par nettene bodde vi på et slags fredssenter som heter Glencree, et stykke sør for Dublin. Området var ganske dramatisk. Bygningene var eldgamle og slott-lignende, og rett ved siden av bygningen vi bodde i var det en kirke som var som tatt rett ut av en skrekkfilm. Med andre ord tok det ikke lenge før vi hadde planene klare for noen skremmerunder om natta... På dagen hadde vi et slags undervisningsopplegg med noen frivillige fra Glencree, og så da natta kom, begynte vi å more oss. Vi tok opp barnegråt fra en Pink Floyd-sang på mobil og satt den som ringetone. Først ringte vi rundt til alle jentene vi hadde nummerne til, mens barnegråten ble avspilt. Så da vi hadde gjort oss ferdige med det, gikk vi rundt og la mobilen utenfor enkelte utvalgte rom og ringte til den. Litt skummel banking i veggen i tillegg, så var det bra... Det var artig å høre reaksjoner neste morgen, ja.

Så dro vi til Belfast, men jeg har ikke tid til å berette om våre eventyr der, siden det er møte om ti minutter. Da blir det såkalt "Irish night", så får vi se hva som menes med det. Jahopp.

Snipp, snapp, snute...

Phew, nå er det ikke lenger nødvendig å finne en æ, en ø og en å i tidligere blogger for så å kopiere dem inn i teksten... med andre ord er jeg nå på norsk (snøkledd) jord igjen, og mens snøstormen raser utenfor, er oppgaven jeg har i fanget å oppsummere en backpackertur på 65 dager.

Men aller først kan jeg gjøre det jeg unnvek mens jeg var der - skrive blogg om oppholdet i New York. Om jeg syntes internettet på Manuel Antonio var dyrt, så var internettet i NY et ran som ville fått David Toska til å blekne i ren ærefrykt: 10 dollar i timen! Jeg vet ikke hvor mye dere der ute synes det er verdt å få lest disse greiene her, men det får være grenser hva jeg gidder å betale for å formidle det.

U a n s e t t .

Vi stakk fra Costa Rica lørdag den tjueåttende mars. Oppdraget som innebar å kvitte oss med all maten vi hadde beslaglagt feilet stygt, og det var med stort vemod at vi etterlot opptil flere brukbare (og dyre) pakker med frokostblanding, brød og pålegg. Men det ble i det minste en god porsjon spagetti med kjøttsaus til frokost...

Vi av sted med bussen som gikk klokka tolv og var i San José klokka tre, og flyet tok vi rundt halv åtte om kvelden. Vi var spente på nøyaktig hvor mye sikkerhetskontroll det kom til å være i USA. Vi hadde naturligvis hørt rykter om både det ene og det andre (gjerne oppmuntret av Susanne, som hadde vært i USA før), og var klare for noen timers intens utspørring og inspeksjon. Så skjedde ikke. Vi landet i to-halv tre-tida, trasket bort til securitien der det satt en veldig hyggelig vakt og prata om alt annet enn det jeg forventet at han skulle prate om ("how you doin', man?"). Jeg gjorde alt jeg har gjort halvannen million ganger før på turen (levere pass og immigrantkort-ting, få stempel i passet, muligens få et nytt kort jeg må ta vare på til jeg drar ut av landet), pluss et lite bilde og et par fingeravtrykk. Og det var det, vi var gjennom. Javel? Og så meg da, som blir glant mistenksomt på selv på Gardermoen? Hmm.

Vi fant riktig bagasjebånd, og ventet på sekkene våre. Alle sammen kom denne gangen også, men i tillegg var det en annen Bergans-sekk, en som ikke var vår. Den var klin lik Susanne sin, men hun hadde jo allerede plukket opp sin, så... "Er det andre nordmenn her?" sa en eller annen. "Kanskje det er Jeanette sin, hun har sånn sekk," spøker jeg. "Marte har også sånn sekk," sier en av de andre. Etter at den har gått et par runder, bestemmer vi oss for å sjekke. Utrolig nok sto det Jeanette Bigset på sekken, og et eller annet med at den ikke kunne identifiseres (!?). Vi bestemmer oss for å prøve å ta den med. Det går jo sikkert ikke, men vi kan jo prøve. Jeg tar sekken, og når vi kommer til bagasjesjekken, spør jeg en vakt. Jeg kan naturligvis ikke ta den med, men han får tak i ei dame som kan ordne med det, og vi gir henne nummeret til Jeanette, og jeg tror det ordnet seg. I tilfelle det skulle være uklart (vet ikke om jeg har nevnt det tidligere), så dro de andre gruppene fra Costa Rica litt over et døgn før oss.

Vi la oss i en krok, og de som var så heldige at de fikk til det, sov. Vi ble der til rundt halv åtte om morgenen, og da tok vi flytoget til en eller annen stasjon der vi kunne ta subwayen videre dit vi skulle, som var 104 West, 128 Street, Harlem, Manhattan. Vi fant ut at vi måtte ta A-toget til Colombus Circle og bytte til 2-toget eller 3-toget, og ta det til 125 street. Det hørtes jo latterlig lett ut, men da vi hadde kommet fram dit vi skulle, til hostellet Jazz on Lenox, hadde timeviseren rukket å gå tre runder. Det var fryktelig mye tull på veien. Først var deler A-toget stengt på grunn av arbeid på sporet, så vi måtte ta buss et godt stykke for så å ta toget videre, og da vi kom til Colombus Circle, fant vi ut at 2- og 3-togene er ekspresstog og stopper ikke der, så vi måtte ta 1-toget til en stasjon der 2- eller 3-toget stopper, og så bytte. Og siden det var søndag og ganske tidlig, var det mye lengre mellom hvert tog. Men vi kom da fram, etter mye om og men...

Jeg brukte første dagen på å traske rundt på Manhattan og kikke. Jeg gikk rundt i Midtown og Downtown og glodde (kan tenke meg at måten jeg glante opp på skyskraperne fikk det til å skrike turist av meg), og så gikk jeg fra Central Park og tilbake til hostellet. Da jeg kom tilbake, hadde jentene allerede begynt å prate i øst og vest om dagens erobringer. Og da snakker vi ikke om unaturlig høye bygninger, det vi da mener er klær. Superkule merkeklær som alle de superkule kjendisene i X antall superkule amerikanske serier går med, og som koster sikkert hundre kroner mindre enn i Norge! Saksøk meg gjerne, men det er innmari mye jeg aldri kommer til å forstå her i verden. Skulle gjerne brukt mer tid på å utdype synet mitt når det gjelder akkurat dette, men da er det sikkert mange som kommer til å føle seg fornærmet og sånn, så jeg dropper å gjøre det akkurat her.

Dagen etter var første dagen av FN-opplegget vårt. Jeg hadde for min del ingen anelse om hva i all verden vi egentlig skulle gjøre her, men det fant vi etter hvert ut. Aller først dro vi til selve FN-bygningen på omvisning. Det var jo greit nok det, men jeg syntes vi hadde det mer travelt enn strengt tatt nødvendig, og guiden vår tillot seg å hoppe over mye de andre guidene tydeligvis ikke droppet. Etterpå dro vi til en bygning som lå rett ved siden av, og det var der vi skulle være stort sett hele uka. Der traff vi de folka vi skulle jobbe sammen med på opplegget de hadde laget til oss, og vi fikk også en plan for uka.

Det vi gjorde der var å se tilbake på turen vår og reflektere over hva vi har lært og om fattigdommen vi møtte, og blant annet tenke over hva vi er takknemmelige for at vi har nå, som vi muligens ikke var takknemmelige for før vi dro (i alle fall ikke bevisst). Vi dro på et slags fredssenter og lærte om hvordan klimaendringer bidrar til økt fattigdom, og hva som kan gjøres for å hindre dette. Vi fikk besøk av et par ungdommer eller unge voksne fra Harlem/Bronx som fortalte om oppveksten sin (som altså var fryktelig hard og mye preget av dop). Vi dro til et ungdomssenter i Bronx og fikk lære om de fengselsliknende tilstandene på skolene der. Vi dro også til den indiske FN-ambassaden og fikk et lite foredrag om hvordan India ligger an i forhold til FNs tusenårsmål. Og siste dagen lagde vi en film om "What better looks like". Det vil si, jeg dro ganske tidlig for å spille litt kort. Jeg har nemlig en liten artig hobby som heter Magic, som er et kortspill. Jeg hadde naturlig nok ikke spilt på en god stund nå, så jeg grep muligheten i New York.

Opplegget var spennende og lærerikt, men jeg synes at det ble noe hyklerisk over det når flesteparten av elevene dukket opp i skinnende nye og dyre merkeklær mens vi snakker om at "ja, vi har et ekstremt stort forbruk, og det må vi få gjort noe med!"

Harlem, som var bydelen vi bodde i, var et... interessant sted. For å si det sånn, da jeg gikk fra Central park og opp til hostellet vårt på søndagen, møtte jeg opptil flere personer på veien som spurte meg forskjellige varianter av "what are you doin' up here, man??", og da vi skulle dra og spise pizza sammen med gruppa tirsdag kveld, og vi ble fulgt av en lokal mann, kom det en annen lokal og spurte ham "what are you doing with all these white people?". Harlem er omtrent som en svart ghetto på Manhattan. Det er knapt hvite der noe sted, og de få som er der blir ofte stirret på. De fleste hvite New Yorkere, som altså neppe bor der, er redde for å gå til Harlem, og jeg hørte en liten historie fra da noen jenter skulle få hjelp til å finne riktig subway... "We're going to Harlem," "Harlem? Are you sure?" "Yes," "Harlem?" (jentene peker på Harlem på kartet, men dama de spurte er fortsatt ikke overbevist) "Are you sure?" osv. Ganske vilt, egentlig. Jeg trodde ikke det var sånn fortsatt. Men selv om miljøet i Harlem er hardt, og det er mange gjenger og mye narkotika, så er det mest fordommer begge veier. Jeg møtte i alle fall bare kule folk i Harlem.

Vi dro fra New York mandag den sjette april. Vi skulle til en annen flyplass denne gangen, Newark intl airport i New Jersey. Vi måtte ta flytoget fra Manhattan dit, og det kostet $15 for en tjue minutters tur i gamle og slitte vogner. Nesten verre enn internettet, det! Ja, New York er fryktelig dyrt, særlig etter å ha vært i land som Nepal, India og Peru. Men det er vel ikke noe bedre i Norge, antar jeg... Vi dro fra New York klokka halv sju tror jeg, og tåka drepte det som ville vært en nydelig utsikt over Downtown Manhattan. Det var jo skuffende, og den gjorde det samme da vi seks timer senere mellomlandet på Heathrow utenfor London. Tre-fire timer senere landet vi på Oslo lufthavn Gardermoen, og vi hentet bagasjen vår fra båndet for siste gang. De fleste syntes tydeligvis det var deilig å bli ferdig, men jeg syntes det var ganske trist å gi seg, og vite at nå er det over. Vi er ferdige. Jeg kunne godt reist mer (og jeg kommer vel også til å gjøre det, får vi tro), og jeg har savnet Norge ganske lite underveis. Noe har jeg dog savnet, og her kommer en liste:

• Go'morgen-yoghurt
• Rent vann i springen
• Kloakksystem som tåler dopapir...
• Æ, ø og å på tastaturet

Og så var det vel greit å treffe litt family igjen også, da. Lasagne til middag gadd jeg heller ikke grine over. Men i det store og det hele tror jeg ikke jeg skulle ha noen nevneverdige problemer med å forlate fedrelandet i lengre perioder. Jeg er vel også troende til å gjøre det, kanskje allerede til neste år? Søknadsfristen til høyskoler og universitet har gått ut, og listen over skoler som nå vurderer akkurat meg er helt tom. Livet står stadig åpent! Woooooooohoooooooo!

Revenge of the Banana Pan Cake

Det tredje internettkafébesøket på like mange dager. Ja, det begynner å bli nok sydenferie nå. Jeg er ingen charterferieperson, og et par-tre dager på stranda er omtrent kapasiteten min. I dag er sjette dagen på Manuel Antonio, og jeg er veldig klar for New York... dit skal vi dra i morra, det blir bra. Spørs om vi greier å ete opp all maten innen det? Jeg, Maja, Vibeke og Thomas har bodd fem netter på et femmannsrom på et sted som heter Tico Lodge, som er områdets billigste overnattingssted med sine tolv dollar natta per pers. Ikke spesielt billig når man sammenligner med Om Tara guest houses tolv kroner, men sånn er det nå her. I alle fall, vi bestemte oss for å spare penger ved å kjøpe og lage oss mat sjøl, siden det er kjøkken på rommet vårt. Og i dag har det vært "oppsamlingshit". Jeg har gjort en innsats for å bli kvitt resten av melka, melet, eggene og smøret, og resultatet er en vanvittig stabel på førti-femti pannekaker eller så... Vi har allerede spist ti-femten stykker, og i kveld blir det banana pan cake party! Bør bli bra...

Kan i tilfelle noen lurer bekrefte at jeg er 100% frisk igjen. Har i grunn vært det helt siden jeg kom hit til landet, natta på flyplassen gjorde tydeligvis susen. Jeg er klar for å spurte opp Empire State Buildings 1860 trappetrinn!

Mañanaland!

Nytt (kort, forhåpentligvis) internettkafébesøk. Costa Rica er da ganske så fantastisk om det er å avslapping som er målet, og etter femti dager med hopp og hei og mas og kav og opplevelser og inntrykk, er det ingen imot å tilbringe rolige dager på hvite strender ved et lyseblått hav, og palmeskoger så langt øyet kan se. Men det er helt greit at vi ikke skal være her lenger enn det vi skal. Jeg har i hvert fall en grense på hvor lenge jeg kan sitte og gjøre ingenting som helst.

Vi kom til Costa Rica for tre dager siden nå - lørdag må det ha vært. Flyturen varte ikke så lenge, men jeg var småsjuk, så det var kanskje turens minst behagelige tur hittil. Vi landet i halv sju-tida på kvelden, og planen var å spare litt penger ved å tilbringe natta på flyplassen, siden overnatting i hovedstaden, San José, er fra femten dollar og oppover. Planen videre var å dra til Manuel Antonio, et sted jeg visste bortimot ingenting som helst om, annet enn at bussen dit tok rundt fire timer, og gikk klokka seks neste morgen. Vi "snek" oss inn til departure-delen av flyplassen (passengers only!), blandet oss i mengden med backpackere som hadde en flight neste morgen, og fant en krok rett ved et vekslingskontor der vi tok kvelden. Det var helt greit å sove på det harde gulvet, ettersom jeg hadde sommersoveposen og en pose med klær som jeg brukte som pute. Rundt klokka fire tok vi taxi til bussholdeplassen (et skikkelig stusselig sted), og klokka seks gikk som sagt bussen videre til Manuel Antonio, og der er vi nå.

Dette er et skikkelig turistmekka. Det er fullt av amerikanere og andre ferierende, og suvenirbodene ligger som sardiner i boks langs strendene. Prisene er også deretter. Hvis du tar prisene i Norge og øker med godt og vel femti prosent, begynner du å nærme deg nivået supermarkedet her ligger på. For å si det sånn - om du vil ha noe, bare så mye som en pakke med seks egg eller en melkekartong, lønner det seg faktisk å ta bussen inn til byen, kjøpe tingen og ta bussen tilbake igjen framfor å gå på den lokale super'n. Helt sykt. Og nettet her koster nesten tre dollar i timen, noe som er mangfoldige ganger så dyrt som alle andre steder vi har vært. Sukk...

Men det er jo helt fantastisk flott her, da. Vi bor ca. femti meter unna en nasjonalpark med hundrevis av dyrearter, inkludert dovendyr, alligatorer og en rekke øgler og firfisler. Vår nærmeste nabo er faktisk en meterlang iguan-kar med armhevinger (eller noe som ligner fælt) som yndlingshobby. Vi har stort sett latt ham være i fred. Han er temmelig tøff i trynet, og virker ikke som typen som sier nei takk til et par fingre til kvelds...

Snart skal vi få se en trettisju minutter lang film av Bernt Egils stand-up show (det var hans "utfordring" på turen), bør være ganske bra..! Ja, alle Backpack Surprise-gruppene er her i Manuel Antonio. Nordkapp har vi møtt en del ganger allerede, men Ra 8 traff vi nå for første gang siden vi dro, det er jo stas! Og snart bærer det til New York, aller siste delen av turen... ganske rart at vi snart er ferdige. Og ganske synd...

Jeg takker for følget, og ønsker dere velkommen tilbake til neste episode!

Dag nummer femti!

Internett er dyrt her, jeg skal være rask. For å rydde det viktigste av veien med det samme: vi fikk ikke kjørt brannbil i Lima. Ganske dårlig. Enkelte ville kanskje mene at turen var spennende nok allerede, så det var muligens like greit...

Siste halvdel av Peru-turen tilbrakte vi rett og slett i slummen i ørkenbyen Lima. Proyecto Peru har et barnehjem i favelaen, og det var der vi hadde bestemt oss for å gi vårt bidrag. Det vil si, mitt bidrag var godt under snittet av grunner holdt for opplagte, men de andre ofret villig sine modige tårer under husbygging i trettifem plussgrader, så de veide glatt opp for meg..!

Selve barnehjemmet er til daglig hjem for trettito foreldreløse (eller tilsvarende) unger fra favelaen, og der er de dagen lang. Barnehjemmet blir finansiert av fundraising i England, og det er en del frivillige som jobber der til vanlig. Kanskje jeg skal komme med en mer detaljert skildring av stedet senere, men som sagt er internettet dyrt, temmelig nøyaktig fem ganger så mye som det det koster i Peru...

Da kan du sikkert gjette at vi ikke befinner oss i Peru lenger, vi er faktisk i Costa Rica, nærmere bestemt Manuel Antonio ved stillehavskysten. Det har omtrent alt et forestilt karibisk ferieparadis skal ha, og litt til, så det passer meg bra å være her noen dager og ta dagene med ro. Blir spanans å sjå om det blir noe canopy ride på meg... Ulempen med stedet er selvfølgelig at det ikke bare er internettet som er opptil flere ganger så dyrt som mange andre steder vi har vært, så slike interessante aktiviteter koster gjerne godt over femti tusen. Ja, helt seriøst. Verdt å presisere er at vi snakker om colones, og kursen er: NOK 1 = CRC 88,54...

Vi koser oss storlig her ved alle drømmers strender, og peker ertende med nesa på alle dere hjemme i kalde Norge!

Bæ-bu, bæ-bu, del 2

Det var selvfølgelig spennende å få kjøre politibil i Lima, men vi Nordlysere er ikke kjent for å nøye oss med ett stykke av kaka, så i Cusco fikk vi heldigvis lov til å kjøre sykebil også! Hvor fantastisk flaks er ikke det? Første gang jeg har kjørt sykebil, og definitivt første gang jeg har kjørt sykebil liggende, med masse nervøse folk som sitter rundt... jaja.

Hva skal jeg si? Allerede første natta i Cusco (søndag-mandag blir vel det) var jeg dårlig, men da jeg sto opp neste morgen var jeg en del bedre, og da de andre snakket om at de hadde lignende opplevelser, slo jeg meg til ro med at "dette var sikkert noe alle måtte gjennom, og nå var vi ferdige". At jeg gikk rundt med konstant hundre i puls var jeg heller ikke alene om, slik jeg skjønte det, og rolig til sinns kjøpte jeg min billett til Machu Picchu-turen dagen etter.

Etter et par timer i senga den kvelden skjønte jeg jo at det ikke kom til å bli noen Machu Picchu-tur, da. Spydde vel et par-tre ganger den natta (så mye for den lasagnen jeg åt til kvelds), og hadde en fryktelig feber. Så da Maren og Susanne dukket opp neste morran, ble beskjeden "sorry folkens... god tur da". Ikke optimalt. Og jeg fortsatte med det å være sjuk, men naiv og uerfaren som jeg er når det gjelder alt som har med sykdommer og liknende plager å gjøre, tenkte jeg at pytt, dette går selvølgelig over om et par dager.

Neste kveld lå jeg i sjukebil med blålysene på etter at gruppas hjelpepleier, Maja, hadde med et ganske raskt øyekast skjønt at det ikke bare var feber dette her. Så da så. Jeg lå fire dager på sjukehus i Cusco med lungebetennelse (selv ikke det at jeg hostet blod fikk meg til å skjønne stort mer), oksygenmangel og høydesjuke. Morromorro! Proppet full av sprøyter og med intravenøsdryppdings og oksygenmaske, og leger og sykepleiere som stimlet rundt. En scene jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle befinne meg midt inni (eller i alle fall ikke før jeg var godt over halvveis til tresifra), og jeg flirte av absurditeten i det hele... Det føltes i alle fall aldeles uvirkelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. Er vel ikke så grassalt spennende å bli forklart innsiden av et peruviansk sykehus, så jeg skal la det være. Sykehus er fryktelig trøtte greier, tidvis temmelig ubehagelig, og maten var veldig kjedelig og nesten ertende upraktisk. Hvis noen kunne ha forklart meg hvordan i alle dager jeg skulle kunne spise spagettisuppe liggende på ryggen med bare venstrehånda ledig (høyrehånda hadde typisk nok dryppsprøytedingsen, og var dermed fullstendig ubrukelig), så hadde jeg sluppet et par skrekkelig grisete episoder... Alternativt kunne de ha servert meg noe annet, for eksempel et ganske alminnelig eple. Heh, nok om det.

Fjerde dagen på sykehuset fikk jeg endelig gladmeldingen: jeg var tålelig frisk, og jeg kunne gå. Jeg traff Susanne og Maren i resepsjonen etter å ha pakket og ordnet med forsikringsting og sånn, og så ilte vi av sted for å kjøpe billetter til meg på flyet til Lima som gikk om kun et par timers tid. Det ordnet seg, og nå er vi her i Lima igjen. Og her forventer jeg ganske bestemt å få kjøre brannbil før vi farer av sted til Costa Rica...

Er ikke fryktelig gira på å gå i detaljene på sjukehusoppholdet, det regner jeg som litt for personlig og sånn, men om noen lurer, så går det bra med meg nå, altså. Ikke at man kan legge vekt på noe slikt når det kommer fra meg, så det får tolkes som dere vil det! Men her går turen jorda rundt videre, ingen tvil om det! Chao!