Mañanaland!

Nytt (kort, forhåpentligvis) internettkafébesøk. Costa Rica er da ganske så fantastisk om det er å avslapping som er målet, og etter femti dager med hopp og hei og mas og kav og opplevelser og inntrykk, er det ingen imot å tilbringe rolige dager på hvite strender ved et lyseblått hav, og palmeskoger så langt øyet kan se. Men det er helt greit at vi ikke skal være her lenger enn det vi skal. Jeg har i hvert fall en grense på hvor lenge jeg kan sitte og gjøre ingenting som helst.

Vi kom til Costa Rica for tre dager siden nå - lørdag må det ha vært. Flyturen varte ikke så lenge, men jeg var småsjuk, så det var kanskje turens minst behagelige tur hittil. Vi landet i halv sju-tida på kvelden, og planen var å spare litt penger ved å tilbringe natta på flyplassen, siden overnatting i hovedstaden, San José, er fra femten dollar og oppover. Planen videre var å dra til Manuel Antonio, et sted jeg visste bortimot ingenting som helst om, annet enn at bussen dit tok rundt fire timer, og gikk klokka seks neste morgen. Vi "snek" oss inn til departure-delen av flyplassen (passengers only!), blandet oss i mengden med backpackere som hadde en flight neste morgen, og fant en krok rett ved et vekslingskontor der vi tok kvelden. Det var helt greit å sove på det harde gulvet, ettersom jeg hadde sommersoveposen og en pose med klær som jeg brukte som pute. Rundt klokka fire tok vi taxi til bussholdeplassen (et skikkelig stusselig sted), og klokka seks gikk som sagt bussen videre til Manuel Antonio, og der er vi nå.

Dette er et skikkelig turistmekka. Det er fullt av amerikanere og andre ferierende, og suvenirbodene ligger som sardiner i boks langs strendene. Prisene er også deretter. Hvis du tar prisene i Norge og øker med godt og vel femti prosent, begynner du å nærme deg nivået supermarkedet her ligger på. For å si det sånn - om du vil ha noe, bare så mye som en pakke med seks egg eller en melkekartong, lønner det seg faktisk å ta bussen inn til byen, kjøpe tingen og ta bussen tilbake igjen framfor å gå på den lokale super'n. Helt sykt. Og nettet her koster nesten tre dollar i timen, noe som er mangfoldige ganger så dyrt som alle andre steder vi har vært. Sukk...

Men det er jo helt fantastisk flott her, da. Vi bor ca. femti meter unna en nasjonalpark med hundrevis av dyrearter, inkludert dovendyr, alligatorer og en rekke øgler og firfisler. Vår nærmeste nabo er faktisk en meterlang iguan-kar med armhevinger (eller noe som ligner fælt) som yndlingshobby. Vi har stort sett latt ham være i fred. Han er temmelig tøff i trynet, og virker ikke som typen som sier nei takk til et par fingre til kvelds...

Snart skal vi få se en trettisju minutter lang film av Bernt Egils stand-up show (det var hans "utfordring" på turen), bør være ganske bra..! Ja, alle Backpack Surprise-gruppene er her i Manuel Antonio. Nordkapp har vi møtt en del ganger allerede, men Ra 8 traff vi nå for første gang siden vi dro, det er jo stas! Og snart bærer det til New York, aller siste delen av turen... ganske rart at vi snart er ferdige. Og ganske synd...

Jeg takker for følget, og ønsker dere velkommen tilbake til neste episode!