Hoioi, nå har jeg all tid i hele verden, eller i alle fall mer enn de ti minuttene jeg hadde sist, så da kan jeg kanskje skrive et respektabelt innlegg igjen. Eneste problemet er at internettet er så skrekkelig dyrt, hele to gærninger i timen (4 kroner). Så jeg bør i det minste kjappe meg littegrann...
Jeg synes ikke jeg egentlig skrev nok om resten av Brasil-oppholdet i det forrige innlegget, så here goes: Vi forlot våre helter på Copacabanas strand under Sukkertoppens åsyn, og jeg hadde akkurat skrevet et blogginnlegg, mener jeg å minnes. Vi bodde på et temmelig dyrt hotell (ca. 350 kroner natta), og planen min var å finne et annet hotell eller hostel eller et eller annet slikt som var vesentlig billigere enn hotel Vilamar, men den planen falt i grus da jeg valgte å bli sjuk den kvelden, og orka i grunn ingenting som helst, og minst av alt begynne å pakke og drasse med seg bagasjen min rundt og banke på dører. Jeg var selvfølgelig også overmodig og direkte dum nok til å ikke bruke solkrem på stranda i stekende sol og regelmessige dukkerter i seks timer, og jeg fikk skikkelig svi, bokstavelig talt. Helstekt fra hofte og opp var resultatet. I skrivende stund (litt over en uke senere) ser jeg ut som om jeg har vært utsatt for en middels alvorlig bilulykke... men men, nytter ikke å grine, og jeg gjorde naturligvis mitt ytterste for å gi inntrykket til resten av gruppa av at alt var bare fryd og gammen, slik jeg alltid gjør, må jeg til slutt innrømme. Jaja, tilbakelagt kapittel, og jeg vet bedre neste gang.
Uansett. Neste morgen sto vi opp og pakket for å sjekke ut av hotellet. Vi skulle dra klokka to, og jeg hadde planer om å rekke en tur opp til kristusstatuen innen den tid. Jeg maste en del på de andre, men innså til slutt at om det skulle bli noe, måtte jeg dra alene. Nei takk. Men så, rundt ett-tida, kom gladmeldinga: Maja, som var landegruppe for Brasil, hadde snakket med Turid fra prosjektet, og vi trengte ikke å komme før i morra kveld! Men det bragte jo så klart med seg et nytt spørsmål: hvor skulle vi sove i natt? Ingen var spesielt klare for å svi av enda flere gode penger for litt luksus, så vi trasket i vei for å finne et nytt og billigere sted å sove. Vi dro til hostellet der de fleste Nordkappingene bodde, men der var det bortimot fullt. Men de tilbød i stedet en leilighet for oss til trettifem reais (ca. hundre spenn) per pers, med kjøkken og senger og alt. Det hørtes jo vel og bra ut, så vi lot oss følge av en ansatt dit. Det tok ikke fem-ti minutter, som de sa, men over en halvtime, til en annen bydel. Og da vi kom dit, var det andre folk som bodde der allerede, og bare et bittelite soverom med én madrass og én seng (vi var fem personer), og ingen lås. Med andre ord sa vi blankt nei til det. Klokka begynte å bli mange, så hvis vi skulle dra til kristusstatuen i dag, måtte vi dra med en gang. De andre fire valgte å dra på et marked i stedet, så det endte opp med at bare jeg og Andreas dro.
Og det var i siste liten, for vi kom til stasjonen ved fjellet ca. fem på halv seks, og det siste toget opp gikk halv. Vi kom oss med og fikk utsikten akkurat før det mørknet. For det var i første rekke utsikten fra toppen av det 710 meter høye fjellet som fristet oss. Og utsikten var helt fantastisk. Fjellet rager opp over hele Rio de Janeiro, og man får se hele byen under seg. Jeg har tatt nok av bilder derfra, får bare se om jeg finner en internettkafé med godt nok nett til at jeg kan laste opp.
Etter det dro jeg og Andreas tilbake til deres hostell, og de hadde plass til bare meg, så jeg tok inn der, like godt. Dagen etter var det farvel til Nordkapp for denne gang, og så tok vi bussen fra sentralstasjonen klokka ti på halv to. Vi var i Sao Paulo i sju-åtte-tida, og der traff vi Helene, som hadde feriert litt for seg selv sammen med Mia, læreren til Nordkapp. Så tok vi buss til Mogi das Cruzes, som er forstaden der prosjektet, Arvore da Vida, ligger.
Arvore da Vida er som jeg nevnte i det forrige innlegget et dagsenter der barn kan komme for å få alternativ undervisning, mat, lek og et sosialt felleskap. En slags SFO-ordning for slumbarna. Det blir drevet av norske Turid, og det er ca. 120 unger som kommer dit hver dag, seksti om formiddagen og seksti om ettermiddagen, og det er litt av en gjeng..! Barna er fra seks til tolv år gamle, og er utrolig sosiale, nysgjerrige og først og fremst beundringsverdig glade. For de kommer fra veldig tøffe kår med lite av omtrent alt annet enn søppel, men jeg tror ikke det er mange steder du er garantert like mange klemmer som blant barna derfra...
Første hele dagen (tirsdag, tror jeg) brukte vi på å bli kjent med ungene, med Turid og resten av personalet, og to norske ungdommer som hadde vært på prosjektet i nesten et halvt år. Det vil si, jeg brukte vel bare et par-tre timer av dagen på dette, for under en fotballkamp (en tilsynelatende fullstendig kaotisk) hoppet ei av jentene opp på ryggen min og rev dermed av omtrent all hud jeg hadde på skuldrene... Da valgte jeg å kaste inn hånkleet for den dagen.
Dagen etter var det igjen leking med barna og sånn. Denne gangen tok jentene med fotoapparatene sine, til ungenes store glede. Til å ha bodd i slummen hele livet var de overraskende dyktige med kameraet, de kunne faktisk mye mer enn det jeg kunne for litt over en måned siden (altså da jeg kjøpte kameraet mitt), og de var fryktelig glade i å ta bilder og å bli tatt bilde av. Tipper minnekortene er fullt av mye rart nå, ja! Da ettermiddagsgruppa dro hjem med prosjektbussen, ble vi med for å få en tur inn i slummen, guidet av Turid. Vi fikk et godt inntrykk av hvordan det er der, men det er grådig vanskelig å forklare forholdene i et blogginnlegg, for å si det sånn. Folk flest bor i noe som knapt kan beskrives som noe mer enn et skittent skur, og der bor det gjerne en familie med opptil ti unger, av og til mer. Søppelet flyter rundt, og det lille de har av mat er ofte omsvermet av fluer. Ikke alle har det like ille, men likevel. Noe å tenke på neste gang du klager på at du får for liten lønn og for mye skatt, no?
Om kvelden dro vi ut på en restaurant sammen med Turid, og det er definitivt den særeste restauranten jeg noen gang har besøkt, og det med god margin. Igjen vanskelig å beskrive, men jeg skal gi meg i kast med et forsøk. Da vi kom inn, fikk vi valget mellom kjøttbuffet og pizzabuffet. Etter at vi hadde valgt (jeg valgte pizzabuffeten), begynte en hel sverm av kelnere å servere oss de merkeligste pizzaene jeg har vært borti. Disse inkluderer blant annet: bambuspizza, obersinpizza, bananpizza, jordbær- og sjokoladepizza, bare sjokolade-pizza, iskokossjokoladepizza, og så videre. Kelnerne kom og serverte oss ett og ett stykke (jeg takket ja til alt unntatt fiskepizzaene), og når det ble tomt på tallerkenen, kom de med en ny omgang. Og hele tida kom de med diverse brød og salater som tilbehør. De som bestilte kjøttbuffeten fikk en regelrett kjøttfest av en slik skala at ord blir fattige. Dessertene etterpå var tilsvarende formidable. En virkelig opplevelse!
Skal vi se, hvor er vi nå... torsdag, tror jeg det blir. Da dro fire av oss (jeg, Maja, Susanne og Vibeke mener jeg å huske) sammen med Turid inn til slummen igjen for å besøke noen familier. Den første familien... hva kan jeg si? Det var helt sykt. Moren i familien har akkurat fylt tjuefem år, og om kun kort tid venter hun sitt åttende barn! De levde i en falleferdig rønne i hav av søppel, og stedet luktet kloakk. Det hersket enighet om at dette ville det bli klin umulig å beskrive når vi kom hjem igjen... Vi besøkte en del andre familier også, men det var defintivt dette besøket som satt seg på netthinna.
Fredag den sjette var dagen vi skulle dra fra prosjektet. Vi pakket og vasket og tok avskjed med barna og de andre. Vi tok bussen i tre-tida fra Mogi das Cruzes og så videre til Rio de Janeiro. Praktisk nok gikk flyet vårt til Peru derfra, og da vi kom til flyplassen i ett-tida om natta var det aldeles folketomt. Vi satt på gulvet og spilte kort temmelig lenge før vi fikk lov til å komme gjennom securitien, og det som ventet oss på andre siden var en ytterst stusselig Duty free-butikk (den eneste butikken som var åpen) med Tobleroner til hundre kroner og Brasil-T-skjorter til $150 dollar. Fyttigrisen! Så mye for fire timers venting...
Flyet til Peru tok ca. fem timer, og vi var der klokka ni om morgenen. Vi surret en stund med å finne en måte å komme oss til bussterminalen i Lima på, men etter en stunde endte vi opp i en minibuss, kjøpte billetter til Cusco hos et ganske flott selskap som heter Cruz del Sur, og så måtte vi vente en god stund i Lima. Klokka var elleve, og bussen gikk halv seks. Vi så oss om etter en restaurant, men vi fant bare små, møkkete kroker uten menyer. Men plutselig åpenbarte Pizza Hut seg foran oss, og alle var glade. Vi åt og koste oss, men da vi skulle dra, fikk vi et skikkelig sjokk. En eller annen luring hadde på ufattelig vis greid å snike seg oppi kameraveska til Susanne og rappet speilreflekskameraet hennes, midt på lyse dagen mens vi satt der..! Vi dro rett til politiet for å anmelde det, og de sendte oss videre til turistpolitiet (vi fikk kjøre politibil! Men politiet i Peru står ikke akkurat foran som et godt eksempel... de dyttet fire av oss inn i baksetet, og selv kjørte de uten belte... fy, fy!). Der satt vi en god stund, til vi faktisk begynte å få dårlig tid. Etter at forholdet var blitt anmeldt, dro vi tilbake til busstasjonen, tok ti minutter på en internettkafé, og så dro vi.
Bussturen til Cusco skulle ta 19 timer og vi skulle få tre måltider, men den tok nesten 24 timer og vi fikk bare to måltider. Det var en seig etappe, spesielt for meg som satt ved siden av en fyr som snorket som et uvær, men utsikten fra bussen var fantastisk, og bussen i seg selv var ganske bra den og. Da vi kom fram, skrek magen ganske godt, og vi fant veien til en pizzarestaurant der jeg og Thomas bestilte en "gladiator"-pizza på deling, altså en pizza som var seksti centimeter i diameter..! Den gikk faktisk ned, og etter det var det kvelden.
I dag tidlig har vi diskutert Machu Picchu med en lokal fyr som ordner slike turer. Det kan se ut som at det går i orden, men bare tre på gruppa vår skal dra (meg, Susanne og Maren. Og kanskje Vibeke) pluss noen på Nordkapp, som kommer til Cusco i kveld. Det blir spananes å sjå hvordan det går, for vi jobber skikkelig for å få det så billig som mulig... Kan for øyeblikket se ut til at en tredagers tur koster oss rundt 8-900 kroner per snute. Men det er faktisk mye billigere enn det som er normalt (2000+), og vel verdt det spør du meg. Hvor ofte er du i Peru, egentlig?
Nå synes jeg jeg har vært veldig flink og fortjener en god pause og en stor pizza. Snakkast!
Hvor er du nå?
for 8 år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar