Bæ-bu, bæ-bu, del 2

Det var selvfølgelig spennende å få kjøre politibil i Lima, men vi Nordlysere er ikke kjent for å nøye oss med ett stykke av kaka, så i Cusco fikk vi heldigvis lov til å kjøre sykebil også! Hvor fantastisk flaks er ikke det? Første gang jeg har kjørt sykebil, og definitivt første gang jeg har kjørt sykebil liggende, med masse nervøse folk som sitter rundt... jaja.

Hva skal jeg si? Allerede første natta i Cusco (søndag-mandag blir vel det) var jeg dårlig, men da jeg sto opp neste morgen var jeg en del bedre, og da de andre snakket om at de hadde lignende opplevelser, slo jeg meg til ro med at "dette var sikkert noe alle måtte gjennom, og nå var vi ferdige". At jeg gikk rundt med konstant hundre i puls var jeg heller ikke alene om, slik jeg skjønte det, og rolig til sinns kjøpte jeg min billett til Machu Picchu-turen dagen etter.

Etter et par timer i senga den kvelden skjønte jeg jo at det ikke kom til å bli noen Machu Picchu-tur, da. Spydde vel et par-tre ganger den natta (så mye for den lasagnen jeg åt til kvelds), og hadde en fryktelig feber. Så da Maren og Susanne dukket opp neste morran, ble beskjeden "sorry folkens... god tur da". Ikke optimalt. Og jeg fortsatte med det å være sjuk, men naiv og uerfaren som jeg er når det gjelder alt som har med sykdommer og liknende plager å gjøre, tenkte jeg at pytt, dette går selvølgelig over om et par dager.

Neste kveld lå jeg i sjukebil med blålysene på etter at gruppas hjelpepleier, Maja, hadde med et ganske raskt øyekast skjønt at det ikke bare var feber dette her. Så da så. Jeg lå fire dager på sjukehus i Cusco med lungebetennelse (selv ikke det at jeg hostet blod fikk meg til å skjønne stort mer), oksygenmangel og høydesjuke. Morromorro! Proppet full av sprøyter og med intravenøsdryppdings og oksygenmaske, og leger og sykepleiere som stimlet rundt. En scene jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle befinne meg midt inni (eller i alle fall ikke før jeg var godt over halvveis til tresifra), og jeg flirte av absurditeten i det hele... Det føltes i alle fall aldeles uvirkelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. Er vel ikke så grassalt spennende å bli forklart innsiden av et peruviansk sykehus, så jeg skal la det være. Sykehus er fryktelig trøtte greier, tidvis temmelig ubehagelig, og maten var veldig kjedelig og nesten ertende upraktisk. Hvis noen kunne ha forklart meg hvordan i alle dager jeg skulle kunne spise spagettisuppe liggende på ryggen med bare venstrehånda ledig (høyrehånda hadde typisk nok dryppsprøytedingsen, og var dermed fullstendig ubrukelig), så hadde jeg sluppet et par skrekkelig grisete episoder... Alternativt kunne de ha servert meg noe annet, for eksempel et ganske alminnelig eple. Heh, nok om det.

Fjerde dagen på sykehuset fikk jeg endelig gladmeldingen: jeg var tålelig frisk, og jeg kunne gå. Jeg traff Susanne og Maren i resepsjonen etter å ha pakket og ordnet med forsikringsting og sånn, og så ilte vi av sted for å kjøpe billetter til meg på flyet til Lima som gikk om kun et par timers tid. Det ordnet seg, og nå er vi her i Lima igjen. Og her forventer jeg ganske bestemt å få kjøre brannbil før vi farer av sted til Costa Rica...

Er ikke fryktelig gira på å gå i detaljene på sjukehusoppholdet, det regner jeg som litt for personlig og sånn, men om noen lurer, så går det bra med meg nå, altså. Ikke at man kan legge vekt på noe slikt når det kommer fra meg, så det får tolkes som dere vil det! Men her går turen jorda rundt videre, ingen tvil om det! Chao!