741

Beklager, det er dårlig med internett i Nepal utenfor Katmandu... Men det er ingenting å frykte, det står kjempebra til med oss! Akkurat nå er vi på gode, gamle hotel Sonmony i Varanasi og trykker på de gode, gamle dataene de har der… Nå er jeg fryktelig trøtt, så ikke forvent verdens beste innlegg… Vi hadde en veldig kort natt, seru.

Hmm, hvor var jeg sist gang? Vi dro fra Katmandu den fjortende. Det vil si, ikke Helene. Hun var blitt matforgiftet og måtte bli igjen på Om Tara guest house i hvert fall en dag til. Men resten dro av gårde klokka sju om morran for å dra til Chitwan-reservatet, der vi skulle på safari. Etter kanskje to og en halv time på bussen, før vi hadde våknet ordentlig, ble vi kommandert ut av bussen, for da skulle vi rafte..!

Hva skal jeg si? Det var ufattelig morro. En deilig, fysisk naturopplevelse som kjentes utrolig godt etter forurensede og bråkete Katmandu. Vi fikk skikkelig kick (og en skikkelig dusj) I strykene, og så slappet vi av fram til neste stryk, og bare nøt den nepalske naturen med fjell, skog og små, søte landsbyer langs elva. Definitivt noe jeg vil gjøre igjen. Problemet er naturligvis at det ikke akkurat koster hundre og tretti kroner i Norge, slik det gjør i Nepal…

Etter ca. to timer var vi ferdige, og da fikk vi servert mat av raft-folka: en veldig god (og sterk) nepalsk rett med grønnsaker, ris og masala-saus. Så gikk bussen videre til Chitwan. Nå fikk vi en lokalbuss, og turen var ikke nevneverdig komfortabel. Det ble ikke bedre av altfor høy, inntrengende og torturerende nepalsk musikk…

Rainbow safari resort var safari-byrået (eller hva jeg skal kalle det) som ordnet oppholdet, maten og de guidede turene våre i Chitwan. Vi hadde nok forventet at det skulle bli veldig primitive hytter i skauen, men vi bodde enda finere enn i Katmandu.

Dagen etter var safari-dagen. Først, klokka sju om morgenen eller noe, dro vi på kanotur på elva. Vi så veldig lite takket være en tjukk tåke som ikke letnet før vi var ferdige, så vi så mange artige fugler, men ingen krokodiller… Etterpå var det “jungle walk”, og vi fikk store forhåpninger innledningsvis av blant annet neshornspor og –ekskrementer samt tigerspor, bare noen timer gamle. Men vi så ikke de nevnte dyrene, men fikk en flott tur likevel. Senere på dagen var det elefantsafari. Vi kom over to neshorn, svære og pansrede, og de virket ikke spesielt redde for elefantene, så vi fikk tatt masse bilder og greier. Etter turen var ferdig (det tok kanskje halvannen time), kjøpte jeg en diger klase med bananer for å fore (hmm, fikk ikke til ^-en på dette indiske tastaturet…) elefantene. Det var utrolig morro, for de var så ivrige og lette rundt på meg med snabelen, og så var det veldig deilig å kunne gi noe godt til de stakkars dyrene.

I går (den sekstende blir det) dro vi fra Chitwan. Vi tok en lokalbuss til grensa, og det var en vanvittig seig tur. Veiene var rett og slett katastrofale. For å si det sånn: nepalske hovedveier får norske traktorveier til å se ut som motorveier. Nepal er et av de landene i verden med dårligst infrastruktur. Men vi kom oss til grensa sånn i halv fire-tida, rundt to timer etter planen. Vi satt på en restaurant og glodde fram til klokka seks, da gikk vi over på indisk side for å vente på sju-bussen til Varanasi. Men vi fikk et tilbud om jeep-tur helt fram til Varanasi for omtrent det samme som busstur ville ha kostet oss, og etter mye om og men godtok vi tilbudet. Turen tok omtrent åtte timer (sjåføren tok seg et par sovepauser. Det var ham vel unt, han hadde kjørt strekningen konstant i tre døgn!), og var ikke særlig mye mer behagelig enn bussen når det kom til stykket.

Vi tok inn på hotel Sonmony igjen, og her er vi nå. I dag har vi slappet av, fått togbillettene til Mumbai (Sonmony ordnet dem mens vi var i Nepal), og så var vi på posten, da. Turen var lang og sinnsykt slitsom, siden rickshawsjåføren tutet konstant. Og nei, dere aner ikke hva jeg snakker om. På vei tilbake fra postkontoret, på en strekning på kanskje et kvarter-tjue minutter, tutet han (ja, jeg talte) imponerende 741 ganger. Jeg var sikker på at det skulle rende blod ut av ørene mine på slutten. Drøyt. Jeg vet hva jeg IKKE kommer til å savne med India, ja!
Om ca 3 timer går toget til Mumbai. Det tar tredve timer, et brukbart stykke med andre ord. Så går flyet til Sør-Afrika natt til den tjuende. Da blir det nok lite internett, tror jeg. Kan se om jeg finner en internettkafe I Mumbai, men hvis ikke, blir kanskje neste gang Brasil..?

Tschus!