onsdag 11. februar 2009

Banana pan cake anyone?

At Backpack Surprise er i backpackerhovedstaden er vel ingen surprise..? Jeg har flaks om jeg faktisk greier å skrive et helt innlegg her, siden strømmen er nede ca. 80% av tida. Men jeg er som kjent eventyrlysten og djerv, og kaster meg uti!

Vi forlot Varanasi (sukk) tidlig på morgenen for to dager siden. Bussen til Sunauli (grensebyen man må gjennom for å komme til Nepal) tok ca. 10 timer, og var rett og slett ekstremt humpete, og å lese b0k (for ikke å snakke om å skrive) krevde dyp konsentrasjon, så jeg hørte på lydbok store deler av turen i stedet. Are Kalvø bidro til at turen ble temmelig mye kortere...

Vel framme i Sunauli ble vi angrepet av rickshawsjåfører som insisterte på at Nepal-grensa var alt mellom en og femten kilometer lenger framme, og "ride with me, I give you good price". Heldigvis visste vi at det bare var 100 meter eller noe fra der bussen stanset. Vi vekslet littegrann penger (til fryktelig kurs), og ordnet visum til Nepal ($25 per pers for 14 dager), og så var vi der: Nepali guest house. Vi fikk rommene våre (jeg og Thomas delte et tomannsrom, mens jentene fikk et 6-"manns"-rom). Jeg tror ikke det kostet mange rupiene å booke det hotellet (Holiday Travel Tips hadde gjort det for oss, så jeg vet ikke), for det var med letthet det stussligste og mest møkkete hotellet vi har vært på så langt. Vegger og tak var dekket med skitt og spindelvev, gulvet var fuktig og ekkelt, og det luktet vondt. Og nå har jeg ikke en gang nevnt toalettene... jeg skal aldri kalle noe skittent igjen etter å ha sett den doen! Jaja, sove fikk vi, om ikke spesielt lenge. Klokka 05:15 natt til i går begynte de å vekke oss. Vi skulle ta bussen kvart på sju, hva i all verden var vitsen? Jeg og Thomas ignorerte flere nye vekkerunder, før de klokka kvart over seks begynte å bli sinte. Plutselig skjønte jeg at Nepal har jo en annen tidssone enn India! De er et kvarter (!) før, og bussen gikk hvert sekund. Vi rakk akkurat å hive oss rundt og bli med bussen.

Om jeg syntes bussturen til Sunauli var seig, så var turen til Katmandu definitivt verre, og det med god margin. Det var en vanlig nepalsk passasjerbuss, altså var den proppet helt full, og mellomrommet mellom setene voldet halebeinet mitt bitter pine gjennom elleve timer. Men det var fantastisk utsikt på veien da, det må sies. Vi kjørte opp trange fjellpass og forbi tette jungler, lyseblå elver oppi fjellene og til og med en øy (i en innsjø) som lignet på en prikk på Tol Brandir. For dere uvitende der ute kan jeg fortelle at det er den kjempehøye, bratte øya som man kan se på slutten av Ringenes Herre: Ringens Brorskap, etter at de passerer de enorme steinstatuene (Argonath).

Da vi kom til Katmandu, ble vi utsatt for et enormt mas med en eneste gang vi kom ut av bussen. Hotelleiere kastet seg over oss som ulver, og kranglet med hverandre om byttet. Vi ble med en fyr som sa at taxituren til hotellet hans, som lå midt i sentrum, var gratis om vi valgte å bo på hotellet hans. Det het Om Tara guest house, og det var et veldig koselig sted, og rommene var fine og helt sinnsykt billige. Det er de fineste rommene vi har hatt så langt med klar margin, og de koster, wait for it, tolv kroner natta. Wheeey!

Bydelen vi bor i er mildt sagt fascinerende. Det er blitt nevnt at Katmandu er verdens backpackerhovedstad. Dette er ikke tomt preik. Bare rett ved siden av hotellet vårt ligger det 4-5 butikker som selger sekker, turutstyr, jakker, sikkerhetssystemer, myggnettinger, fjellklatringsutstyr, kart, guidebøker, leatherman-er og andre smarte turløsninger. Og da vi tok en tur rundt omkring, fant vi ut at det er slik overalt her. Alle butikkene er rettet mot friluftsliv og backpacking, og alle butikkene tilbyr nyttige og flotte ting til en billig penge. Jeg tør faktisk å gjette på at her kommer selv jeg til å bruke penger. Det er et fantastisk sted.

I dag tidlig var jeg oppe i halv ti-tida og begynte å traske rundt i Thamel. Utrolig mye rart å se på, og jeg brukte naturligvis mye lenger tid enn jeg hadde tenkt (skulle møte Susanne for å snakke om mulige aktiviteter i Nepal i dagene som kommer). Kjøpte noen sinnsykt store donuts som jeg fortsatt er mett av, i skrivende stund ni timer senere.

Så sjekket jeg og Susanne ut mulighetene for friluftslivaktiviteter (for jeg har hørt et sted at det tilbys slikt i Nepal, samme hvor absurd det kanskje høres ut), og de mest aktuelle for oss er en tredagers jungelsafari litt lenger sør (3000 nepalske rupier per pers, altså omtrent 260 kroner, som inkluderer mat, overnatting, guide og buss til grensa. Ganske sykt), og rafting mellom Katmandu og Pokhara (140 kroner). Vi er veldig, veldig ivrige etter safarien.

Siden dro vi og åt (det vil si, jeg var naturligvis fortsatt så mett at jeg rullet bortover snarere enn gikk, og nøyet meg med en milkshake), og bananpannekakemåltid nummer fire hundre og sytten ble bestilt... lurer på om disse er like populære hos de andre gruppene?

Deretter var det shopping spree i bruktbokhandelene. Jeg kjøpte totalt fire Lonely Planet/Rough Guide-bøker (Nepal, India, Vietnam, Laos) for 150 kroner, et enormt og flott kart over Nepal og et litt mindre for India, og et bilde av Mount Everest (lø obv). Har kjøpt mer enn det, men er ikke sikkert jeg trenger å røpe noe ennå (he he he)?

Jeg må innrømme at på bussen hit var jeg i tvil om det var verdt det. 20 timer i elendig buss hver vei for å være 5-6 dager i Nepal var kanskje dumt av oss. Men nå ler vi og rister på hodet av den slags tanker. Her er det nydelig, og enda bedre skal det bli. Alle snakker om hva de skal gjøre neste gang de er i Nepal. Det eneste som har skuffet meg så langt, er at vi ikke har sett kattemannduen som alle snakker om... (haha og ja, jeg vet)

Bilder kommer en annen gang, nå skal jeg ta sjansen og publisere dette! Måtte Shiva og Vishnu og hele bølingen være med meg...

CTRL + V FTW!!

Ingen kommentarer: