Episode 2

Det viste seg at det ikke kom til å bli noen årbok av grunner jeg ikke finner nødvendig å oppgi her, altså fortsetter beretningen "Haikerens Guide til Nordkalotten" her på bloggen min i stedet. Episode 1 kan leses her!

NABO AV BEKJENTE AV SVIGERFORELDRENE TIL SØSTEREN TIL KJÆRESTEN TIL SØSTEREN TIL MAREN

"Når vi kommer rundt den svingen der, ser vi nok brua..."

Ja, særlig.

Natta gikk, og vi gikk, bare avbrutt av litt intens haiking de få gangene det kom en bil, og påfølgende munnbruk når den bare freste forbi. Mange sjåfører fant også glede i å nesten stoppe, som for å la oss sitte på, bare for å gi gass og le rått i det vi skulle gå for å spørre. Ha ha.

Men etter rundt førti millioner svinger, så vi faktisk den mektige Tjelsundbrua foran oss, bare et par Tjelsundbrulengder unna. Og som om ikke det var godt nok, fikk Maren, Marie og Vibeke haik til Harstad omtrent samtidig. Resten trasket videre med nytt mot, forbi kroa hvor de andre gruppene hadde tatt kvelden, og så over brua. Det var i akkurat riktig øyeblikk at en minibuss som skulle hente to piloter i Harstad, svingte inn og dro med seg fire fillete søvngjengere, som var resten av gruppe Nordlys.

Vel framme i Harstad undersøkte vi fergetidene (hurtigbåten gikk klokka sju om morgenen), og så møtte vi resten av gruppa i resepsjonen på Thon hotell, hvor vi fikk være resten av natta, men vi fikk IKKE lov til å sove..! Mangfoldige nikk senere ble klokka seks, og da ruslet vi bort til fergekaia igjen, i god tid før Tromsø-båten gikk. Vi hadde ikke lagt noen konkrete planer for reiseruta, men vi visste at vi ville nordover, og Tromsø-båten var raskeste veien. Våre nylig utnevnte sjefssmiskere, Maja og Maren, gikk og snakket med kapteinen og forklarte greia, og selv om han viste litt motvilje, lot oss han sitte på - "Men ikkjeno' renning i avisan!"

På båten til Tromsø begynte vi så smått å forme en slagplan. Maren hadde en søster i Alta, som gjerne ville låne oss både leilighet og bil om vi kom oss dit, så Alta ble et naturlig mål for oss. Vi fikk også vite fra tystere fra de andre gruppene at de hadde fått haik med Hurtigruta, og var på vei til Kirkenes. Selv holdt vi helt tett. Helt fra begynnelsen var alle enige om at dette skulle vi vinne! og at vi ikke skulle si et ord om hva vi hadde fore til de andre gruppene. Klokka ti på ti var vi framme i et snødekt Tromsø. Det var en ganske rar følelse å gå av båten - for under tolv timer siden hadde vi sittet på skolen og ant fred og ingen fare. Nå var vi i Tromsø, så ufattelig langt nord, og vi ante ikke hvor ferden videre gikk hen. Det var utrolig spennende.

Vi gikk straks til verk og greide å tigge det kritiske kartet over Nordkalotten på Narvesen, før vi kontaktet radio Tromsø og avtalte et møte. Etter å ha surret rundt i Tromsø en stund, fant vi radiostasjonen der Maren endte opp i et direkteintervju i elleve-tida, og fortalte alt om dette sære opplegget. Så ble vi henvist til SAS-hotellet, hvor vi, over all forventning, ble spandert pizza på for over seks hundre kroner på hotellets restaurant, selv om det også denne gangen ble vist dyp skepsis til å begynne med.

Men etter et godt måltid fant vi ut at nå har vi moret oss lenge nok. På tide med litt poengsanking! Vi visste ikke om noen av bildene i rebusen var i Tromsø, men vi tok sikte på å løse noen temaoppgaver og raske med oss litt poeng her og der ellers. Vi fikk en stor boks med kondomer og noen brosjyrer med info om hiv/aids på en helsestasjon, FN-flagg og tusenårsmål-plakat på FN-sambandet, og etterpå gikk vi opp til den videregående skolen for å ha litt PR og sånn (poeng, poeng...), men det var ikke mulig å få til noe på så kort varsel, ettersom alle klassene hadde programmet fullt av kjempeviktige greier (helt sikkert). Så i stedet besøkte vi en brannstasjon (vi fikk poeng for det også) og fikk omvisning der. Så bestemte vi oss for å finne ordføreren, noe som førte til en temmelig artig episode.



Vi gikk altså til rådhuset i Tromsø. Klokka er nå halv to, og når vi kommer inn får vi vite at ordføreren er å treffe klokka to. Så vi setter oss ned i den staselige inngangshallen med boblejakkene våre, og legger etter hvert merke til all pynten. Tromsø - bronselaget '08 var drapert på alle vegger, og etter hvert begynte det å strømme på med folk, stort sett i dress og slips. Opptil flere TV-crew kom også, og vi skjønte at vi var midt oppi TILs bronsefeiring. Laget kom, og ordføreren kom (og vi fikk et ord og et bilde med ham, og sikret oss de poengene), og vi satt fullstendig malplassert midt oppi det hele mens ordføreren hadde sin stolte tale mens alle disse velkledde fyrene sto og hørte på og klappet, og media filmet. Vi luktet poeng, og vi grep muligheten: vi spurte Tommy Knarvik om TIL hadde hatt lyst til å ta et lagbilde sammen med oss. Og slik ble det. På det lagbildet mediene fikk med seg den dagen, satt det også sju skitne og slitne haikere som ingen egentlig helt skjønte hva gjorde der.



Etterpå fant vi ut at nok var nok i Tromsø. Vi måtte videre. Vi hentet sekkene som vi hadde latt bli igjen på FN-sambandet, og kom oss til kaia. Vi sjekket rutene, og fant ut at halv seks-båten til Skjervøy, et lite sted ingen hadde hørt om, var det beste alternativet. Så kunne vi prøve å komme oss til Alta i morgen. Saken var nemlig den at Maren tydeligvis har en endeløs rekke med bekjente uansett hvor du måtte befinne deg, og det fant seg praktisk nok slik at kjæresten til Marens søster hadde en kjæreste som hadde noen svigerforeldre som bodde på Skjervøy... og der var det kanskje mulighet for overnatting. Hvordan i all verden Maren hadde funnet ut av dette er fremdeles en gåte for meg, men slik var det nå. Det som gjensto var å få skyss med ferja...

...og det viste seg å være ikke noe problem i det hele tatt! De ansatte var så forståelsesfulle så, og det var null stress å ta oss med. Humøret var på topp, ikke bare fordi alt hadde gått bra med oss, men også fordi vi hadde gjemt oss mens vi så de to andre gruppene komme med hurtigruta til Tromsø, ca. sju timer etter oss. Vi hadde et skikkelig forsprang!

Vi kom til Skjervøy litt utpå kvelden. Vi ruslet opp og tok bilde av kirka, som var å finne i bilderebusen. Det første bildet vi har funnet! Så tryllet Maren fram et ektepar som hadde plass til alle sju og som gjerne ville ha besøk fra en bande som oss. Disse var altså, om jeg forstår det riktig, naboer av bekjente av svigerforeldrene til søsteren til kjæresten til søsteren til Maren... De var utrolig hyggelige, og vi fikk kveldsmat og frokost der, og vi fikk låne internett til å lage en ansiktsbokgruppe: Støttegruppe for Nordkalott-ekspedisjonen, gruppe Nordlys!

Den første dagen på turen var et faktum. Det kjentes som en uke, minst, etter alt det vi hadde opplevd de siste tjuefire timene. Og hvordan i alle dager det gikk an å ha så flaks, det var noe vi ikke skjønte i det hele tatt. Hele veien hadde alt gått som smurt, med det lille, ubetydelige unntaket som var Tromsø vgs. Og i tillegg fant vi ut at vi faktisk hadde kommet oss på tv allerede. Vi hadde jo brukt kvelden på se alle mulige nyhets- og sportssendinger, men vi så ikke snurten av oss noe sted. Men så fikk en eller annen en melding fra en bekjent som lurte fælt på hva i alle dager vi gjorde på et lagbilde med Tromsø? Og snart fant vi et klipp på TV2s nettsider der vi var med i minst ti sekunder. Absurd oppsummering av en helt spinnvill dag.

Galskapen fortsetter i episode 3! Stay tuned!

Uuuuuuhuuuuuuuu!

Nå sitter jeg ikke på Soltun. Ikke er jeg hjemme heller. Vi syntes det var litt lenge uten stress på flyplasser og billige hosteller som har gått tomme for romnøkler, altså befinner vi oss igjen utenfor landets grenser. Denne gangen har vi gjort det forholdsvis rolig, turen gikk bare til Irland. Ikke for å virke hoven...

Denne turen er, i motsetning til backpackerturen (heldigvis, kan man vel si), en skoletur. Hele banden er her (med unntak av et par verdølinger), og på trange busser har vi nedlagt store deler av denne grønne øya. De første par nettene bodde vi på et slags fredssenter som heter Glencree, et stykke sør for Dublin. Området var ganske dramatisk. Bygningene var eldgamle og slott-lignende, og rett ved siden av bygningen vi bodde i var det en kirke som var som tatt rett ut av en skrekkfilm. Med andre ord tok det ikke lenge før vi hadde planene klare for noen skremmerunder om natta... På dagen hadde vi et slags undervisningsopplegg med noen frivillige fra Glencree, og så da natta kom, begynte vi å more oss. Vi tok opp barnegråt fra en Pink Floyd-sang på mobil og satt den som ringetone. Først ringte vi rundt til alle jentene vi hadde nummerne til, mens barnegråten ble avspilt. Så da vi hadde gjort oss ferdige med det, gikk vi rundt og la mobilen utenfor enkelte utvalgte rom og ringte til den. Litt skummel banking i veggen i tillegg, så var det bra... Det var artig å høre reaksjoner neste morgen, ja.

Så dro vi til Belfast, men jeg har ikke tid til å berette om våre eventyr der, siden det er møte om ti minutter. Da blir det såkalt "Irish night", så får vi se hva som menes med det. Jahopp.

Snipp, snapp, snute...

Phew, nå er det ikke lenger nødvendig å finne en æ, en ø og en å i tidligere blogger for så å kopiere dem inn i teksten... med andre ord er jeg nå på norsk (snøkledd) jord igjen, og mens snøstormen raser utenfor, er oppgaven jeg har i fanget å oppsummere en backpackertur på 65 dager.

Men aller først kan jeg gjøre det jeg unnvek mens jeg var der - skrive blogg om oppholdet i New York. Om jeg syntes internettet på Manuel Antonio var dyrt, så var internettet i NY et ran som ville fått David Toska til å blekne i ren ærefrykt: 10 dollar i timen! Jeg vet ikke hvor mye dere der ute synes det er verdt å få lest disse greiene her, men det får være grenser hva jeg gidder å betale for å formidle det.

U a n s e t t .

Vi stakk fra Costa Rica lørdag den tjueåttende mars. Oppdraget som innebar å kvitte oss med all maten vi hadde beslaglagt feilet stygt, og det var med stort vemod at vi etterlot opptil flere brukbare (og dyre) pakker med frokostblanding, brød og pålegg. Men det ble i det minste en god porsjon spagetti med kjøttsaus til frokost...

Vi av sted med bussen som gikk klokka tolv og var i San José klokka tre, og flyet tok vi rundt halv åtte om kvelden. Vi var spente på nøyaktig hvor mye sikkerhetskontroll det kom til å være i USA. Vi hadde naturligvis hørt rykter om både det ene og det andre (gjerne oppmuntret av Susanne, som hadde vært i USA før), og var klare for noen timers intens utspørring og inspeksjon. Så skjedde ikke. Vi landet i to-halv tre-tida, trasket bort til securitien der det satt en veldig hyggelig vakt og prata om alt annet enn det jeg forventet at han skulle prate om ("how you doin', man?"). Jeg gjorde alt jeg har gjort halvannen million ganger før på turen (levere pass og immigrantkort-ting, få stempel i passet, muligens få et nytt kort jeg må ta vare på til jeg drar ut av landet), pluss et lite bilde og et par fingeravtrykk. Og det var det, vi var gjennom. Javel? Og så meg da, som blir glant mistenksomt på selv på Gardermoen? Hmm.

Vi fant riktig bagasjebånd, og ventet på sekkene våre. Alle sammen kom denne gangen også, men i tillegg var det en annen Bergans-sekk, en som ikke var vår. Den var klin lik Susanne sin, men hun hadde jo allerede plukket opp sin, så... "Er det andre nordmenn her?" sa en eller annen. "Kanskje det er Jeanette sin, hun har sånn sekk," spøker jeg. "Marte har også sånn sekk," sier en av de andre. Etter at den har gått et par runder, bestemmer vi oss for å sjekke. Utrolig nok sto det Jeanette Bigset på sekken, og et eller annet med at den ikke kunne identifiseres (!?). Vi bestemmer oss for å prøve å ta den med. Det går jo sikkert ikke, men vi kan jo prøve. Jeg tar sekken, og når vi kommer til bagasjesjekken, spør jeg en vakt. Jeg kan naturligvis ikke ta den med, men han får tak i ei dame som kan ordne med det, og vi gir henne nummeret til Jeanette, og jeg tror det ordnet seg. I tilfelle det skulle være uklart (vet ikke om jeg har nevnt det tidligere), så dro de andre gruppene fra Costa Rica litt over et døgn før oss.

Vi la oss i en krok, og de som var så heldige at de fikk til det, sov. Vi ble der til rundt halv åtte om morgenen, og da tok vi flytoget til en eller annen stasjon der vi kunne ta subwayen videre dit vi skulle, som var 104 West, 128 Street, Harlem, Manhattan. Vi fant ut at vi måtte ta A-toget til Colombus Circle og bytte til 2-toget eller 3-toget, og ta det til 125 street. Det hørtes jo latterlig lett ut, men da vi hadde kommet fram dit vi skulle, til hostellet Jazz on Lenox, hadde timeviseren rukket å gå tre runder. Det var fryktelig mye tull på veien. Først var deler A-toget stengt på grunn av arbeid på sporet, så vi måtte ta buss et godt stykke for så å ta toget videre, og da vi kom til Colombus Circle, fant vi ut at 2- og 3-togene er ekspresstog og stopper ikke der, så vi måtte ta 1-toget til en stasjon der 2- eller 3-toget stopper, og så bytte. Og siden det var søndag og ganske tidlig, var det mye lengre mellom hvert tog. Men vi kom da fram, etter mye om og men...

Jeg brukte første dagen på å traske rundt på Manhattan og kikke. Jeg gikk rundt i Midtown og Downtown og glodde (kan tenke meg at måten jeg glante opp på skyskraperne fikk det til å skrike turist av meg), og så gikk jeg fra Central Park og tilbake til hostellet. Da jeg kom tilbake, hadde jentene allerede begynt å prate i øst og vest om dagens erobringer. Og da snakker vi ikke om unaturlig høye bygninger, det vi da mener er klær. Superkule merkeklær som alle de superkule kjendisene i X antall superkule amerikanske serier går med, og som koster sikkert hundre kroner mindre enn i Norge! Saksøk meg gjerne, men det er innmari mye jeg aldri kommer til å forstå her i verden. Skulle gjerne brukt mer tid på å utdype synet mitt når det gjelder akkurat dette, men da er det sikkert mange som kommer til å føle seg fornærmet og sånn, så jeg dropper å gjøre det akkurat her.

Dagen etter var første dagen av FN-opplegget vårt. Jeg hadde for min del ingen anelse om hva i all verden vi egentlig skulle gjøre her, men det fant vi etter hvert ut. Aller først dro vi til selve FN-bygningen på omvisning. Det var jo greit nok det, men jeg syntes vi hadde det mer travelt enn strengt tatt nødvendig, og guiden vår tillot seg å hoppe over mye de andre guidene tydeligvis ikke droppet. Etterpå dro vi til en bygning som lå rett ved siden av, og det var der vi skulle være stort sett hele uka. Der traff vi de folka vi skulle jobbe sammen med på opplegget de hadde laget til oss, og vi fikk også en plan for uka.

Det vi gjorde der var å se tilbake på turen vår og reflektere over hva vi har lært og om fattigdommen vi møtte, og blant annet tenke over hva vi er takknemmelige for at vi har nå, som vi muligens ikke var takknemmelige for før vi dro (i alle fall ikke bevisst). Vi dro på et slags fredssenter og lærte om hvordan klimaendringer bidrar til økt fattigdom, og hva som kan gjøres for å hindre dette. Vi fikk besøk av et par ungdommer eller unge voksne fra Harlem/Bronx som fortalte om oppveksten sin (som altså var fryktelig hard og mye preget av dop). Vi dro til et ungdomssenter i Bronx og fikk lære om de fengselsliknende tilstandene på skolene der. Vi dro også til den indiske FN-ambassaden og fikk et lite foredrag om hvordan India ligger an i forhold til FNs tusenårsmål. Og siste dagen lagde vi en film om "What better looks like". Det vil si, jeg dro ganske tidlig for å spille litt kort. Jeg har nemlig en liten artig hobby som heter Magic, som er et kortspill. Jeg hadde naturlig nok ikke spilt på en god stund nå, så jeg grep muligheten i New York.

Opplegget var spennende og lærerikt, men jeg synes at det ble noe hyklerisk over det når flesteparten av elevene dukket opp i skinnende nye og dyre merkeklær mens vi snakker om at "ja, vi har et ekstremt stort forbruk, og det må vi få gjort noe med!"

Harlem, som var bydelen vi bodde i, var et... interessant sted. For å si det sånn, da jeg gikk fra Central park og opp til hostellet vårt på søndagen, møtte jeg opptil flere personer på veien som spurte meg forskjellige varianter av "what are you doin' up here, man??", og da vi skulle dra og spise pizza sammen med gruppa tirsdag kveld, og vi ble fulgt av en lokal mann, kom det en annen lokal og spurte ham "what are you doing with all these white people?". Harlem er omtrent som en svart ghetto på Manhattan. Det er knapt hvite der noe sted, og de få som er der blir ofte stirret på. De fleste hvite New Yorkere, som altså neppe bor der, er redde for å gå til Harlem, og jeg hørte en liten historie fra da noen jenter skulle få hjelp til å finne riktig subway... "We're going to Harlem," "Harlem? Are you sure?" "Yes," "Harlem?" (jentene peker på Harlem på kartet, men dama de spurte er fortsatt ikke overbevist) "Are you sure?" osv. Ganske vilt, egentlig. Jeg trodde ikke det var sånn fortsatt. Men selv om miljøet i Harlem er hardt, og det er mange gjenger og mye narkotika, så er det mest fordommer begge veier. Jeg møtte i alle fall bare kule folk i Harlem.

Vi dro fra New York mandag den sjette april. Vi skulle til en annen flyplass denne gangen, Newark intl airport i New Jersey. Vi måtte ta flytoget fra Manhattan dit, og det kostet $15 for en tjue minutters tur i gamle og slitte vogner. Nesten verre enn internettet, det! Ja, New York er fryktelig dyrt, særlig etter å ha vært i land som Nepal, India og Peru. Men det er vel ikke noe bedre i Norge, antar jeg... Vi dro fra New York klokka halv sju tror jeg, og tåka drepte det som ville vært en nydelig utsikt over Downtown Manhattan. Det var jo skuffende, og den gjorde det samme da vi seks timer senere mellomlandet på Heathrow utenfor London. Tre-fire timer senere landet vi på Oslo lufthavn Gardermoen, og vi hentet bagasjen vår fra båndet for siste gang. De fleste syntes tydeligvis det var deilig å bli ferdig, men jeg syntes det var ganske trist å gi seg, og vite at nå er det over. Vi er ferdige. Jeg kunne godt reist mer (og jeg kommer vel også til å gjøre det, får vi tro), og jeg har savnet Norge ganske lite underveis. Noe har jeg dog savnet, og her kommer en liste:

• Go'morgen-yoghurt
• Rent vann i springen
• Kloakksystem som tåler dopapir...
• Æ, ø og å på tastaturet

Og så var det vel greit å treffe litt family igjen også, da. Lasagne til middag gadd jeg heller ikke grine over. Men i det store og det hele tror jeg ikke jeg skulle ha noen nevneverdige problemer med å forlate fedrelandet i lengre perioder. Jeg er vel også troende til å gjøre det, kanskje allerede til neste år? Søknadsfristen til høyskoler og universitet har gått ut, og listen over skoler som nå vurderer akkurat meg er helt tom. Livet står stadig åpent! Woooooooohoooooooo!

Revenge of the Banana Pan Cake

Det tredje internettkafébesøket på like mange dager. Ja, det begynner å bli nok sydenferie nå. Jeg er ingen charterferieperson, og et par-tre dager på stranda er omtrent kapasiteten min. I dag er sjette dagen på Manuel Antonio, og jeg er veldig klar for New York... dit skal vi dra i morra, det blir bra. Spørs om vi greier å ete opp all maten innen det? Jeg, Maja, Vibeke og Thomas har bodd fem netter på et femmannsrom på et sted som heter Tico Lodge, som er områdets billigste overnattingssted med sine tolv dollar natta per pers. Ikke spesielt billig når man sammenligner med Om Tara guest houses tolv kroner, men sånn er det nå her. I alle fall, vi bestemte oss for å spare penger ved å kjøpe og lage oss mat sjøl, siden det er kjøkken på rommet vårt. Og i dag har det vært "oppsamlingshit". Jeg har gjort en innsats for å bli kvitt resten av melka, melet, eggene og smøret, og resultatet er en vanvittig stabel på førti-femti pannekaker eller så... Vi har allerede spist ti-femten stykker, og i kveld blir det banana pan cake party! Bør bli bra...

Kan i tilfelle noen lurer bekrefte at jeg er 100% frisk igjen. Har i grunn vært det helt siden jeg kom hit til landet, natta på flyplassen gjorde tydeligvis susen. Jeg er klar for å spurte opp Empire State Buildings 1860 trappetrinn!

Mañanaland!

Nytt (kort, forhåpentligvis) internettkafébesøk. Costa Rica er da ganske så fantastisk om det er å avslapping som er målet, og etter femti dager med hopp og hei og mas og kav og opplevelser og inntrykk, er det ingen imot å tilbringe rolige dager på hvite strender ved et lyseblått hav, og palmeskoger så langt øyet kan se. Men det er helt greit at vi ikke skal være her lenger enn det vi skal. Jeg har i hvert fall en grense på hvor lenge jeg kan sitte og gjøre ingenting som helst.

Vi kom til Costa Rica for tre dager siden nå - lørdag må det ha vært. Flyturen varte ikke så lenge, men jeg var småsjuk, så det var kanskje turens minst behagelige tur hittil. Vi landet i halv sju-tida på kvelden, og planen var å spare litt penger ved å tilbringe natta på flyplassen, siden overnatting i hovedstaden, San José, er fra femten dollar og oppover. Planen videre var å dra til Manuel Antonio, et sted jeg visste bortimot ingenting som helst om, annet enn at bussen dit tok rundt fire timer, og gikk klokka seks neste morgen. Vi "snek" oss inn til departure-delen av flyplassen (passengers only!), blandet oss i mengden med backpackere som hadde en flight neste morgen, og fant en krok rett ved et vekslingskontor der vi tok kvelden. Det var helt greit å sove på det harde gulvet, ettersom jeg hadde sommersoveposen og en pose med klær som jeg brukte som pute. Rundt klokka fire tok vi taxi til bussholdeplassen (et skikkelig stusselig sted), og klokka seks gikk som sagt bussen videre til Manuel Antonio, og der er vi nå.

Dette er et skikkelig turistmekka. Det er fullt av amerikanere og andre ferierende, og suvenirbodene ligger som sardiner i boks langs strendene. Prisene er også deretter. Hvis du tar prisene i Norge og øker med godt og vel femti prosent, begynner du å nærme deg nivået supermarkedet her ligger på. For å si det sånn - om du vil ha noe, bare så mye som en pakke med seks egg eller en melkekartong, lønner det seg faktisk å ta bussen inn til byen, kjøpe tingen og ta bussen tilbake igjen framfor å gå på den lokale super'n. Helt sykt. Og nettet her koster nesten tre dollar i timen, noe som er mangfoldige ganger så dyrt som alle andre steder vi har vært. Sukk...

Men det er jo helt fantastisk flott her, da. Vi bor ca. femti meter unna en nasjonalpark med hundrevis av dyrearter, inkludert dovendyr, alligatorer og en rekke øgler og firfisler. Vår nærmeste nabo er faktisk en meterlang iguan-kar med armhevinger (eller noe som ligner fælt) som yndlingshobby. Vi har stort sett latt ham være i fred. Han er temmelig tøff i trynet, og virker ikke som typen som sier nei takk til et par fingre til kvelds...

Snart skal vi få se en trettisju minutter lang film av Bernt Egils stand-up show (det var hans "utfordring" på turen), bør være ganske bra..! Ja, alle Backpack Surprise-gruppene er her i Manuel Antonio. Nordkapp har vi møtt en del ganger allerede, men Ra 8 traff vi nå for første gang siden vi dro, det er jo stas! Og snart bærer det til New York, aller siste delen av turen... ganske rart at vi snart er ferdige. Og ganske synd...

Jeg takker for følget, og ønsker dere velkommen tilbake til neste episode!

Dag nummer femti!

Internett er dyrt her, jeg skal være rask. For å rydde det viktigste av veien med det samme: vi fikk ikke kjørt brannbil i Lima. Ganske dårlig. Enkelte ville kanskje mene at turen var spennende nok allerede, så det var muligens like greit...

Siste halvdel av Peru-turen tilbrakte vi rett og slett i slummen i ørkenbyen Lima. Proyecto Peru har et barnehjem i favelaen, og det var der vi hadde bestemt oss for å gi vårt bidrag. Det vil si, mitt bidrag var godt under snittet av grunner holdt for opplagte, men de andre ofret villig sine modige tårer under husbygging i trettifem plussgrader, så de veide glatt opp for meg..!

Selve barnehjemmet er til daglig hjem for trettito foreldreløse (eller tilsvarende) unger fra favelaen, og der er de dagen lang. Barnehjemmet blir finansiert av fundraising i England, og det er en del frivillige som jobber der til vanlig. Kanskje jeg skal komme med en mer detaljert skildring av stedet senere, men som sagt er internettet dyrt, temmelig nøyaktig fem ganger så mye som det det koster i Peru...

Da kan du sikkert gjette at vi ikke befinner oss i Peru lenger, vi er faktisk i Costa Rica, nærmere bestemt Manuel Antonio ved stillehavskysten. Det har omtrent alt et forestilt karibisk ferieparadis skal ha, og litt til, så det passer meg bra å være her noen dager og ta dagene med ro. Blir spanans å sjå om det blir noe canopy ride på meg... Ulempen med stedet er selvfølgelig at det ikke bare er internettet som er opptil flere ganger så dyrt som mange andre steder vi har vært, så slike interessante aktiviteter koster gjerne godt over femti tusen. Ja, helt seriøst. Verdt å presisere er at vi snakker om colones, og kursen er: NOK 1 = CRC 88,54...

Vi koser oss storlig her ved alle drømmers strender, og peker ertende med nesa på alle dere hjemme i kalde Norge!

Bæ-bu, bæ-bu, del 2

Det var selvfølgelig spennende å få kjøre politibil i Lima, men vi Nordlysere er ikke kjent for å nøye oss med ett stykke av kaka, så i Cusco fikk vi heldigvis lov til å kjøre sykebil også! Hvor fantastisk flaks er ikke det? Første gang jeg har kjørt sykebil, og definitivt første gang jeg har kjørt sykebil liggende, med masse nervøse folk som sitter rundt... jaja.

Hva skal jeg si? Allerede første natta i Cusco (søndag-mandag blir vel det) var jeg dårlig, men da jeg sto opp neste morgen var jeg en del bedre, og da de andre snakket om at de hadde lignende opplevelser, slo jeg meg til ro med at "dette var sikkert noe alle måtte gjennom, og nå var vi ferdige". At jeg gikk rundt med konstant hundre i puls var jeg heller ikke alene om, slik jeg skjønte det, og rolig til sinns kjøpte jeg min billett til Machu Picchu-turen dagen etter.

Etter et par timer i senga den kvelden skjønte jeg jo at det ikke kom til å bli noen Machu Picchu-tur, da. Spydde vel et par-tre ganger den natta (så mye for den lasagnen jeg åt til kvelds), og hadde en fryktelig feber. Så da Maren og Susanne dukket opp neste morran, ble beskjeden "sorry folkens... god tur da". Ikke optimalt. Og jeg fortsatte med det å være sjuk, men naiv og uerfaren som jeg er når det gjelder alt som har med sykdommer og liknende plager å gjøre, tenkte jeg at pytt, dette går selvølgelig over om et par dager.

Neste kveld lå jeg i sjukebil med blålysene på etter at gruppas hjelpepleier, Maja, hadde med et ganske raskt øyekast skjønt at det ikke bare var feber dette her. Så da så. Jeg lå fire dager på sjukehus i Cusco med lungebetennelse (selv ikke det at jeg hostet blod fikk meg til å skjønne stort mer), oksygenmangel og høydesjuke. Morromorro! Proppet full av sprøyter og med intravenøsdryppdings og oksygenmaske, og leger og sykepleiere som stimlet rundt. En scene jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle befinne meg midt inni (eller i alle fall ikke før jeg var godt over halvveis til tresifra), og jeg flirte av absurditeten i det hele... Det føltes i alle fall aldeles uvirkelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. Er vel ikke så grassalt spennende å bli forklart innsiden av et peruviansk sykehus, så jeg skal la det være. Sykehus er fryktelig trøtte greier, tidvis temmelig ubehagelig, og maten var veldig kjedelig og nesten ertende upraktisk. Hvis noen kunne ha forklart meg hvordan i alle dager jeg skulle kunne spise spagettisuppe liggende på ryggen med bare venstrehånda ledig (høyrehånda hadde typisk nok dryppsprøytedingsen, og var dermed fullstendig ubrukelig), så hadde jeg sluppet et par skrekkelig grisete episoder... Alternativt kunne de ha servert meg noe annet, for eksempel et ganske alminnelig eple. Heh, nok om det.

Fjerde dagen på sykehuset fikk jeg endelig gladmeldingen: jeg var tålelig frisk, og jeg kunne gå. Jeg traff Susanne og Maren i resepsjonen etter å ha pakket og ordnet med forsikringsting og sånn, og så ilte vi av sted for å kjøpe billetter til meg på flyet til Lima som gikk om kun et par timers tid. Det ordnet seg, og nå er vi her i Lima igjen. Og her forventer jeg ganske bestemt å få kjøre brannbil før vi farer av sted til Costa Rica...

Er ikke fryktelig gira på å gå i detaljene på sjukehusoppholdet, det regner jeg som litt for personlig og sånn, men om noen lurer, så går det bra med meg nå, altså. Ikke at man kan legge vekt på noe slikt når det kommer fra meg, så det får tolkes som dere vil det! Men her går turen jorda rundt videre, ingen tvil om det! Chao!

Hei og hopp fra Kardemomme by!

Hoioi, nå har jeg all tid i hele verden, eller i alle fall mer enn de ti minuttene jeg hadde sist, så da kan jeg kanskje skrive et respektabelt innlegg igjen. Eneste problemet er at internettet er så skrekkelig dyrt, hele to gærninger i timen (4 kroner). Så jeg bør i det minste kjappe meg littegrann...

Jeg synes ikke jeg egentlig skrev nok om resten av Brasil-oppholdet i det forrige innlegget, så here goes: Vi forlot våre helter på Copacabanas strand under Sukkertoppens åsyn, og jeg hadde akkurat skrevet et blogginnlegg, mener jeg å minnes. Vi bodde på et temmelig dyrt hotell (ca. 350 kroner natta), og planen min var å finne et annet hotell eller hostel eller et eller annet slikt som var vesentlig billigere enn hotel Vilamar, men den planen falt i grus da jeg valgte å bli sjuk den kvelden, og orka i grunn ingenting som helst, og minst av alt begynne å pakke og drasse med seg bagasjen min rundt og banke på dører. Jeg var selvfølgelig også overmodig og direkte dum nok til å ikke bruke solkrem på stranda i stekende sol og regelmessige dukkerter i seks timer, og jeg fikk skikkelig svi, bokstavelig talt. Helstekt fra hofte og opp var resultatet. I skrivende stund (litt over en uke senere) ser jeg ut som om jeg har vært utsatt for en middels alvorlig bilulykke... men men, nytter ikke å grine, og jeg gjorde naturligvis mitt ytterste for å gi inntrykket til resten av gruppa av at alt var bare fryd og gammen, slik jeg alltid gjør, må jeg til slutt innrømme. Jaja, tilbakelagt kapittel, og jeg vet bedre neste gang.

Uansett. Neste morgen sto vi opp og pakket for å sjekke ut av hotellet. Vi skulle dra klokka to, og jeg hadde planer om å rekke en tur opp til kristusstatuen innen den tid. Jeg maste en del på de andre, men innså til slutt at om det skulle bli noe, måtte jeg dra alene. Nei takk. Men så, rundt ett-tida, kom gladmeldinga: Maja, som var landegruppe for Brasil, hadde snakket med Turid fra prosjektet, og vi trengte ikke å komme før i morra kveld! Men det bragte jo så klart med seg et nytt spørsmål: hvor skulle vi sove i natt? Ingen var spesielt klare for å svi av enda flere gode penger for litt luksus, så vi trasket i vei for å finne et nytt og billigere sted å sove. Vi dro til hostellet der de fleste Nordkappingene bodde, men der var det bortimot fullt. Men de tilbød i stedet en leilighet for oss til trettifem reais (ca. hundre spenn) per pers, med kjøkken og senger og alt. Det hørtes jo vel og bra ut, så vi lot oss følge av en ansatt dit. Det tok ikke fem-ti minutter, som de sa, men over en halvtime, til en annen bydel. Og da vi kom dit, var det andre folk som bodde der allerede, og bare et bittelite soverom med én madrass og én seng (vi var fem personer), og ingen lås. Med andre ord sa vi blankt nei til det. Klokka begynte å bli mange, så hvis vi skulle dra til kristusstatuen i dag, måtte vi dra med en gang. De andre fire valgte å dra på et marked i stedet, så det endte opp med at bare jeg og Andreas dro.

Og det var i siste liten, for vi kom til stasjonen ved fjellet ca. fem på halv seks, og det siste toget opp gikk halv. Vi kom oss med og fikk utsikten akkurat før det mørknet. For det var i første rekke utsikten fra toppen av det 710 meter høye fjellet som fristet oss. Og utsikten var helt fantastisk. Fjellet rager opp over hele Rio de Janeiro, og man får se hele byen under seg. Jeg har tatt nok av bilder derfra, får bare se om jeg finner en internettkafé med godt nok nett til at jeg kan laste opp.

Etter det dro jeg og Andreas tilbake til deres hostell, og de hadde plass til bare meg, så jeg tok inn der, like godt. Dagen etter var det farvel til Nordkapp for denne gang, og så tok vi bussen fra sentralstasjonen klokka ti på halv to. Vi var i Sao Paulo i sju-åtte-tida, og der traff vi Helene, som hadde feriert litt for seg selv sammen med Mia, læreren til Nordkapp. Så tok vi buss til Mogi das Cruzes, som er forstaden der prosjektet, Arvore da Vida, ligger.

Arvore da Vida er som jeg nevnte i det forrige innlegget et dagsenter der barn kan komme for å få alternativ undervisning, mat, lek og et sosialt felleskap. En slags SFO-ordning for slumbarna. Det blir drevet av norske Turid, og det er ca. 120 unger som kommer dit hver dag, seksti om formiddagen og seksti om ettermiddagen, og det er litt av en gjeng..! Barna er fra seks til tolv år gamle, og er utrolig sosiale, nysgjerrige og først og fremst beundringsverdig glade. For de kommer fra veldig tøffe kår med lite av omtrent alt annet enn søppel, men jeg tror ikke det er mange steder du er garantert like mange klemmer som blant barna derfra...

Første hele dagen (tirsdag, tror jeg) brukte vi på å bli kjent med ungene, med Turid og resten av personalet, og to norske ungdommer som hadde vært på prosjektet i nesten et halvt år. Det vil si, jeg brukte vel bare et par-tre timer av dagen på dette, for under en fotballkamp (en tilsynelatende fullstendig kaotisk) hoppet ei av jentene opp på ryggen min og rev dermed av omtrent all hud jeg hadde på skuldrene... Da valgte jeg å kaste inn hånkleet for den dagen.

Dagen etter var det igjen leking med barna og sånn. Denne gangen tok jentene med fotoapparatene sine, til ungenes store glede. Til å ha bodd i slummen hele livet var de overraskende dyktige med kameraet, de kunne faktisk mye mer enn det jeg kunne for litt over en måned siden (altså da jeg kjøpte kameraet mitt), og de var fryktelig glade i å ta bilder og å bli tatt bilde av. Tipper minnekortene er fullt av mye rart nå, ja! Da ettermiddagsgruppa dro hjem med prosjektbussen, ble vi med for å få en tur inn i slummen, guidet av Turid. Vi fikk et godt inntrykk av hvordan det er der, men det er grådig vanskelig å forklare forholdene i et blogginnlegg, for å si det sånn. Folk flest bor i noe som knapt kan beskrives som noe mer enn et skittent skur, og der bor det gjerne en familie med opptil ti unger, av og til mer. Søppelet flyter rundt, og det lille de har av mat er ofte omsvermet av fluer. Ikke alle har det like ille, men likevel. Noe å tenke på neste gang du klager på at du får for liten lønn og for mye skatt, no?

Om kvelden dro vi ut på en restaurant sammen med Turid, og det er definitivt den særeste restauranten jeg noen gang har besøkt, og det med god margin. Igjen vanskelig å beskrive, men jeg skal gi meg i kast med et forsøk. Da vi kom inn, fikk vi valget mellom kjøttbuffet og pizzabuffet. Etter at vi hadde valgt (jeg valgte pizzabuffeten), begynte en hel sverm av kelnere å servere oss de merkeligste pizzaene jeg har vært borti. Disse inkluderer blant annet: bambuspizza, obersinpizza, bananpizza, jordbær- og sjokoladepizza, bare sjokolade-pizza, iskokossjokoladepizza, og så videre. Kelnerne kom og serverte oss ett og ett stykke (jeg takket ja til alt unntatt fiskepizzaene), og når det ble tomt på tallerkenen, kom de med en ny omgang. Og hele tida kom de med diverse brød og salater som tilbehør. De som bestilte kjøttbuffeten fikk en regelrett kjøttfest av en slik skala at ord blir fattige. Dessertene etterpå var tilsvarende formidable. En virkelig opplevelse!

Skal vi se, hvor er vi nå... torsdag, tror jeg det blir. Da dro fire av oss (jeg, Maja, Susanne og Vibeke mener jeg å huske) sammen med Turid inn til slummen igjen for å besøke noen familier. Den første familien... hva kan jeg si? Det var helt sykt. Moren i familien har akkurat fylt tjuefem år, og om kun kort tid venter hun sitt åttende barn! De levde i en falleferdig rønne i hav av søppel, og stedet luktet kloakk. Det hersket enighet om at dette ville det bli klin umulig å beskrive når vi kom hjem igjen... Vi besøkte en del andre familier også, men det var defintivt dette besøket som satt seg på netthinna.

Fredag den sjette var dagen vi skulle dra fra prosjektet. Vi pakket og vasket og tok avskjed med barna og de andre. Vi tok bussen i tre-tida fra Mogi das Cruzes og så videre til Rio de Janeiro. Praktisk nok gikk flyet vårt til Peru derfra, og da vi kom til flyplassen i ett-tida om natta var det aldeles folketomt. Vi satt på gulvet og spilte kort temmelig lenge før vi fikk lov til å komme gjennom securitien, og det som ventet oss på andre siden var en ytterst stusselig Duty free-butikk (den eneste butikken som var åpen) med Tobleroner til hundre kroner og Brasil-T-skjorter til $150 dollar. Fyttigrisen! Så mye for fire timers venting...

Flyet til Peru tok ca. fem timer, og vi var der klokka ni om morgenen. Vi surret en stund med å finne en måte å komme oss til bussterminalen i Lima på, men etter en stunde endte vi opp i en minibuss, kjøpte billetter til Cusco hos et ganske flott selskap som heter Cruz del Sur, og så måtte vi vente en god stund i Lima. Klokka var elleve, og bussen gikk halv seks. Vi så oss om etter en restaurant, men vi fant bare små, møkkete kroker uten menyer. Men plutselig åpenbarte Pizza Hut seg foran oss, og alle var glade. Vi åt og koste oss, men da vi skulle dra, fikk vi et skikkelig sjokk. En eller annen luring hadde på ufattelig vis greid å snike seg oppi kameraveska til Susanne og rappet speilreflekskameraet hennes, midt på lyse dagen mens vi satt der..! Vi dro rett til politiet for å anmelde det, og de sendte oss videre til turistpolitiet (vi fikk kjøre politibil! Men politiet i Peru står ikke akkurat foran som et godt eksempel... de dyttet fire av oss inn i baksetet, og selv kjørte de uten belte... fy, fy!). Der satt vi en god stund, til vi faktisk begynte å få dårlig tid. Etter at forholdet var blitt anmeldt, dro vi tilbake til busstasjonen, tok ti minutter på en internettkafé, og så dro vi.

Bussturen til Cusco skulle ta 19 timer og vi skulle få tre måltider, men den tok nesten 24 timer og vi fikk bare to måltider. Det var en seig etappe, spesielt for meg som satt ved siden av en fyr som snorket som et uvær, men utsikten fra bussen var fantastisk, og bussen i seg selv var ganske bra den og. Da vi kom fram, skrek magen ganske godt, og vi fant veien til en pizzarestaurant der jeg og Thomas bestilte en "gladiator"-pizza på deling, altså en pizza som var seksti centimeter i diameter..! Den gikk faktisk ned, og etter det var det kvelden.

I dag tidlig har vi diskutert Machu Picchu med en lokal fyr som ordner slike turer. Det kan se ut som at det går i orden, men bare tre på gruppa vår skal dra (meg, Susanne og Maren. Og kanskje Vibeke) pluss noen på Nordkapp, som kommer til Cusco i kveld. Det blir spananes å sjå hvordan det går, for vi jobber skikkelig for å få det så billig som mulig... Kan for øyeblikket se ut til at en tredagers tur koster oss rundt 8-900 kroner per snute. Men det er faktisk mye billigere enn det som er normalt (2000+), og vel verdt det spør du meg. Hvor ofte er du i Peru, egentlig?

Nå synes jeg jeg har vært veldig flink og fortjener en god pause og en stor pizza. Snakkast!

Bæ-bu, bæ-bu

Oioioioi, dårlig tid! Sitter på en busstasjon i Lima og knotter for harde livet, for bussen vår til Cuzco går om ca. 20 minutter (mye mindre når jeg er ferdig med dette innlegget, antar jeg). Var meninga at jeg skulle skrive et lengre innlegg, men skjebnen ville det annerledes og valgte at stakkars Susanne skulle få kameraet sitt frastjålet under et Pizza Hut-besøk tidligere i dag. Med andre ord har vi sittet på diverse politistasjoner og gestikulert i noen timer, de små timene vi faktisk hadde litt fri... Jaja.

De siste dagene i Brasil tilbragte vi på et fantastisk flott prosjekt drevet av Turid fra Rogaland. Det er et slags dagsenter der barn fra favelaen (slummen) kan komme før eller etter skolen som en slags SFO-ordning. Vanskelig å beskrive hvordan det var å gå rundt i favelaen og se hvor hardt noen mennesker lever, samtidig som at de presterer de største smilene jeg noen gang har sett..! Jeg kan prøve å beskrive en annen gang, når jeg har bedre tid enn nå!

Vi landet i Lima i dag tidlig, etter en flytur på ca. fem timer fra Rio de Janeiro. Her i Peru skal vi være i fjorten dager, og i løpet av den tida er planen at vi skal, på en eller annen måte, komme oss opp til Machu Picchu. Blir spennende å se om vi klarer det..! Beklager dette stusslige innlegget, skal gjøre det godt igjen i Cuzco.

See you then!

Fra piggtråd til Copacabana!

...og her ved Rios velkjente strand er det i motsetning til den sørafrikanske bushen internett! Beklager alle kjente og kjære og alle andre, men nu er jeg vitterlig tilbake til den siviliserte verden, som noen ville sagt.

Natt til fredag den tjuende forlot vi India for denne gang, og neste mål var Johannesburg, Sør-Afrika, og et eller annet prosjekt et eller annet sted langt uti bushen, og hva vi skulle gjøre visste bare Vibeke (som var landegruppe-ting, altså sjefen for den delen av turen. Ganske mye greiere enn mitt land, som var India, tør jeg påstå). Og kanskje ikke hun heller. Alt vi visste var at vi skulle bli plukket opp av en fyr utenfor flyplassen i Joh'burg kvart over tolv.

Fyren dukket opp, og vi ble kjørt av sted. På veien så vi skrekkelig mange flere hamburgersjapper enn giraffer, men landskapet var da vakkert, og byene var uendelig mye grønnere her enn i India. Vi traff prosjektfolka i en liten plass (men heldigvis med en av de nevnte hamburgersjappene...) som heter Lydenburg, hvilket betyr "town of suffering" på det lokale språket. Riktig så ille var det da ikke da! Men Antoinette og Mitch fra prosjektet var veldig hyggelige folk, en opptur etter den litt irritable taxisjåføren. Etter ukas innkjøpsrunde kjørte vi med dem inn i reservatet.

Der var det jo fint, der..! Utedass og utedusj, og bare en av hver, men vi var forberedt på verre. Vi fikk tre hytter å fordele oss på, og en litt større hytte med kjøkken og stue. De neste dagene brukte vi på å traske rundt og bade ved fosser og sanke feller og kikke etter ville dyr (som gresshopper og termitter... ikke helt savanne-tilstander, egentlig). På mandagen fikk vi en skikkelig støkk da Clayton, som er typen til Antoniette, på vei til fellesanking plutselig roper "breaks, breaks!!" og stormer ut av jeepen og løper nedover, inn i skauen. Det han så var to inntrengere som avslørte at de hadde onde hensikter ved at de løp for livet, og etter en stund, da Clayton kom tilbake etter en mislykket jakt, fant Maren to svære poser med khat-blader, som er et narkotisk stoff. Det var det inntrengerne hadde drevet med, og Clayton sa det var narkotika for ca. 200 000 rand der, eller rundt 150 000 kroner. Drøyt!

Dagen etter var det tid for litt ordentlig arbeid: plukke gjerder. I ca. seks timer gjorde vi følgende: finne en ledig piggtråd og løsne den fra gjerdet, og surre tråden sammen til rullen ble for stor, rope på Clayton så han kunne klippe av tråden, og så surre videre. Og enda litt mer. Og slemme stikkebusk-ting og brennesleliknende planter farget huden mer enn sola, for å si det sånn. Og vi surret og surret piggtråd, helt til dagen begynte å gå mot kveld. Og vi var ikke ferdige, vi måtte fortsette dagen etter. Men vi hadde hellet med oss, og en storm hindret oss... jeg synes virkelig det er imponerende at noen kan holde på med det der hver dag!

De neste dagene gjorde vi ganske nøyaktig ikke noe. Det var også temmelig lite bananer, jeg mener mat, og generelt lite å gjøre annet enn å spille kort eller lese Shantaram (de 400 siste sidene ble spist på to dager..! Og ja, anbefales fryktelig sterkt).

Vi skulle dra til Joh'burg igjen natt til fredag den tjuesjuende, etter at et aldeles sinnsykt, tolv timer langt tordenvær hadde gjort det man kan velge å kalle en vei, flytende. Det var en ganske dramatisk og minneverdig opplevelse, og jeg var klar for å ta sekken og løpe i retning hovedveien der taxien skulle dukke opp en time senere, klokka 04:15. Vi dyttet og vi dyttet jeepene så de skulle komme seg opp av gjørma og framover, og når en ny oppoverbakke viste seg, måtte vi igjen ut og dytte alt vi hadde. Det virket fullstendig fåfengt i begynnelsen, men det gikk..! Rallykjøring a la Solberg tok oss fram, og vi rakk taxien og kom til flyplassen i tide!

Flyturen på snaue ti timer gikk som vanlig så smertefritt som en flytur på snaue ti timer kan gå, og vi ankom São Paulos litt stusselige flyplass klokka halv fire brasiliansk tid. Vi stressa litt med å komme oss på bussen til Rio de Janeiro, hvor planen var å møte gruppe Nordkapp. Vi havnet etter hvert på den flotteste bussen jeg har satt mine bein på, med herlige stoler og beinstøtter og masse styr, og jeg sov godt i fem av de seks timene det tok å komme seg fra São Paulo til Rio.

Vel framme i Rio oppdaget vi at alle budgethotellene og -hostelene var fullbooket, så hele gruppe Nordlys tok faktisk inn på et ganske så flott hotell en kort spasertur unna verdens mest berømte strand. Dagen i dag har vi ligget og slappet av på den nevnte stranda, hoppet litt i havet, men egentlig viktigst av alt: vi traff Nordkapp igjen, og har brukt dagen på å prate og prate litt mer. I morra blir det kristusstatuen og mer slappeaving før vi drar tilbake til São Paulo og begynner å jobbe på prosjektet der.

Her er det internett, så talast snart!

Ingen terrorangrep, heldigvis!

Jepp, da var vi her, og Leopold's er allerede besøkt... Togturen gikk faktisk kjempebra, selv om mange på gruppa var veldig skeptiske til sleeper class på indiske tog. Det bør jo liksom være en grunn til at det koster ca. 6 dollar å reise en strekning som tilsvarer Tromsø-Oslo. Og det er det jo også, selvfølgelig. Jeg så tre kakerlakker totalt, det var temmelig skittent (men slikt er vi for lengst blitt vant til), og det var et konstant mas fra selgere som ville prakke på oss alt fra chai-te til snurrebasser. Men alt i alt var det da ikke så galt, vi hadde det fint, vi!

Har i grunn ganske kort tid, siden gruppa skal møtes om tjue minutter, så dette blir et kort innlegg. Vi er altså i Mumbai nå, og i natt overnattet vi på, i følge Lonely Planet, "easily the cheapest place to stay in Mumbai", nemlig frelsesarmeens... hva skal jeg si? Kan jeg kalle det hotell? Ikke misforstå, det var da ikke ille. Men jeg og Thomas delte da rom med ti andre europeiske backpackere (som også grep muligheten til billig hashish, skjønte vi så fort vi kom inn i rommet...). Hotel Taj Mahal, som dere muligens har hørt om, ligger vegg i vegg. Det vi har sett av Mumbai så langt har vært positivt, men så har vi bare vært i Colaba, da. Colaba er det virkelig flotte strøket helt på sydspissen av øya som danner storbyen Mumbai, og kan ikke akkurat regnes som representativt for resten.

Nå tenker jeg jeg må stikke til Leopold's igjen, for vi skal møtes nå. Siden går flyet til Johannesburg, og da spørs det om det blir internett på en stund.

So long!

741

Beklager, det er dårlig med internett i Nepal utenfor Katmandu... Men det er ingenting å frykte, det står kjempebra til med oss! Akkurat nå er vi på gode, gamle hotel Sonmony i Varanasi og trykker på de gode, gamle dataene de har der… Nå er jeg fryktelig trøtt, så ikke forvent verdens beste innlegg… Vi hadde en veldig kort natt, seru.

Hmm, hvor var jeg sist gang? Vi dro fra Katmandu den fjortende. Det vil si, ikke Helene. Hun var blitt matforgiftet og måtte bli igjen på Om Tara guest house i hvert fall en dag til. Men resten dro av gårde klokka sju om morran for å dra til Chitwan-reservatet, der vi skulle på safari. Etter kanskje to og en halv time på bussen, før vi hadde våknet ordentlig, ble vi kommandert ut av bussen, for da skulle vi rafte..!

Hva skal jeg si? Det var ufattelig morro. En deilig, fysisk naturopplevelse som kjentes utrolig godt etter forurensede og bråkete Katmandu. Vi fikk skikkelig kick (og en skikkelig dusj) I strykene, og så slappet vi av fram til neste stryk, og bare nøt den nepalske naturen med fjell, skog og små, søte landsbyer langs elva. Definitivt noe jeg vil gjøre igjen. Problemet er naturligvis at det ikke akkurat koster hundre og tretti kroner i Norge, slik det gjør i Nepal…

Etter ca. to timer var vi ferdige, og da fikk vi servert mat av raft-folka: en veldig god (og sterk) nepalsk rett med grønnsaker, ris og masala-saus. Så gikk bussen videre til Chitwan. Nå fikk vi en lokalbuss, og turen var ikke nevneverdig komfortabel. Det ble ikke bedre av altfor høy, inntrengende og torturerende nepalsk musikk…

Rainbow safari resort var safari-byrået (eller hva jeg skal kalle det) som ordnet oppholdet, maten og de guidede turene våre i Chitwan. Vi hadde nok forventet at det skulle bli veldig primitive hytter i skauen, men vi bodde enda finere enn i Katmandu.

Dagen etter var safari-dagen. Først, klokka sju om morgenen eller noe, dro vi på kanotur på elva. Vi så veldig lite takket være en tjukk tåke som ikke letnet før vi var ferdige, så vi så mange artige fugler, men ingen krokodiller… Etterpå var det “jungle walk”, og vi fikk store forhåpninger innledningsvis av blant annet neshornspor og –ekskrementer samt tigerspor, bare noen timer gamle. Men vi så ikke de nevnte dyrene, men fikk en flott tur likevel. Senere på dagen var det elefantsafari. Vi kom over to neshorn, svære og pansrede, og de virket ikke spesielt redde for elefantene, så vi fikk tatt masse bilder og greier. Etter turen var ferdig (det tok kanskje halvannen time), kjøpte jeg en diger klase med bananer for å fore (hmm, fikk ikke til ^-en på dette indiske tastaturet…) elefantene. Det var utrolig morro, for de var så ivrige og lette rundt på meg med snabelen, og så var det veldig deilig å kunne gi noe godt til de stakkars dyrene.

I går (den sekstende blir det) dro vi fra Chitwan. Vi tok en lokalbuss til grensa, og det var en vanvittig seig tur. Veiene var rett og slett katastrofale. For å si det sånn: nepalske hovedveier får norske traktorveier til å se ut som motorveier. Nepal er et av de landene i verden med dårligst infrastruktur. Men vi kom oss til grensa sånn i halv fire-tida, rundt to timer etter planen. Vi satt på en restaurant og glodde fram til klokka seks, da gikk vi over på indisk side for å vente på sju-bussen til Varanasi. Men vi fikk et tilbud om jeep-tur helt fram til Varanasi for omtrent det samme som busstur ville ha kostet oss, og etter mye om og men godtok vi tilbudet. Turen tok omtrent åtte timer (sjåføren tok seg et par sovepauser. Det var ham vel unt, han hadde kjørt strekningen konstant i tre døgn!), og var ikke særlig mye mer behagelig enn bussen når det kom til stykket.

Vi tok inn på hotel Sonmony igjen, og her er vi nå. I dag har vi slappet av, fått togbillettene til Mumbai (Sonmony ordnet dem mens vi var i Nepal), og så var vi på posten, da. Turen var lang og sinnsykt slitsom, siden rickshawsjåføren tutet konstant. Og nei, dere aner ikke hva jeg snakker om. På vei tilbake fra postkontoret, på en strekning på kanskje et kvarter-tjue minutter, tutet han (ja, jeg talte) imponerende 741 ganger. Jeg var sikker på at det skulle rende blod ut av ørene mine på slutten. Drøyt. Jeg vet hva jeg IKKE kommer til å savne med India, ja!
Om ca 3 timer går toget til Mumbai. Det tar tredve timer, et brukbart stykke med andre ord. Så går flyet til Sør-Afrika natt til den tjuende. Da blir det nok lite internett, tror jeg. Kan se om jeg finner en internettkafe I Mumbai, men hvis ikke, blir kanskje neste gang Brasil..?

Tschus!

Bjørnerud foto A/S

Etter rungende etterspørsel: her er noen nøye utvalgte bilder fra undertegnedes uforlignelige fotoarkiv:


3. februar - elefanttur utenfor Jaipur. Var ikke rekordstor komfort, men det var definitivt en opplevelse. Synd de behandler elefantene sine så dårlig...


5. februar - men sjå der du, Thomas!


5. februar - litt harry må det være lov å være. Er tross alt ikke hver dag man tråkker rundt i Taj Mahal-parken.


7. februar - Varanasi & Ganges, sett fra hotel Sonmony.


10. februar - nepalsk natur under bussturen fra Sonauli til Katmandu.


12. februar - tempel i Katmandus gamleby.


12. februar - Thamel, dette utrolige, internasjonale strøket i Katmandu sentrum, fylt med restauranter, gjestehus og alle mulige butikker. Det blir sagt om New York at det du ikke finner der, det finnes ikke. Jeg ville ikke ville stilt meg uenig om påstanden hadde vært om Thamel i stedet...

Nelliker og sånn

Jeg har altså en liten bok med meg, der jeg noterer alt som faller meg inn å notere i løpet av turen. Den er faktisk ganske velbrukt, og jeg bestemte meg tidlig for å ha et slags "dagens sitat" på slutten av hver dagsoppsummering, eller hva jeg skal kalle det. For morro skyld: her er sitatene så langt.

1. februar - setting: vi er på Heathrow, og jeg har greid å miste flybilletten til India. Jeg er jo naturligvis litt stresset, selv om jeg er ganske sikker på at det ikke er noe problem. Men jeg får meg en støkk: "You'll be allright, but I'm afraid we'll have to charge you for fifty pounds... nah, I'm just kidding." -innsjekkingsdame ved gaten

2. februar - en ganske sprø dag blir oppsummert bra: "Remember to close that door! If not, monkeys will come and steal your stuff," -resepsjonist på hotel Pratap, Jaipur

3. februar - "Can I climb the snabel?" -Maren, som lurer på hvordan hun skal komme seg opp på elefantryggen.

4. februar - "I will look after you 24 hours a day, madam!" -Vippin, til Helene

6. februar - som svar på Helenes "vi drar ikke dit, der er det nada": "Nada, ka e de få nåke då?" -Maja

7. februar - i en samtale angående en gammel norsk serie: "Joda, det ringer en bjelle," -meg selv, og joda, bjeller ringte det så absolutt. Religiøse bjeller holdt på som bare det i bakgrunnen, akkurat som det hadde gjort hele dagen ellers. Og jeg skjønte ikke hva som var så morsomt før det hadde gått minst ti sekunder...

8. februar - "Hmm, hva heter det krydderet som lukter sterkt og som du stikker inn i nelliken?" (alle ler) "nei, jeg mener, som du stikker inn i bananen!" -Helene. Ja da Helene, det heter nellik. Men du sa nellik, mente å si banan, men burde ha sagt appelsin. Ganske bra...

9. februar - "Nepal border 15 kilometers! I drive you, give good price!" -rickshawkjører, 100 meter fra grensa

10. februar - "På bussen døde jeg, og nå har jeg kommet til shoppinghimmelen!" -Susanne, vel framme i Thamel, Katmandu

11. februar - "Jeg vil ta ham med meg i bagasjen!" -Helene, om resepsjonisten Grishna på Om Tara guest house

Banana pan cake anyone?

At Backpack Surprise er i backpackerhovedstaden er vel ingen surprise..? Jeg har flaks om jeg faktisk greier å skrive et helt innlegg her, siden strømmen er nede ca. 80% av tida. Men jeg er som kjent eventyrlysten og djerv, og kaster meg uti!

Vi forlot Varanasi (sukk) tidlig på morgenen for to dager siden. Bussen til Sunauli (grensebyen man må gjennom for å komme til Nepal) tok ca. 10 timer, og var rett og slett ekstremt humpete, og å lese b0k (for ikke å snakke om å skrive) krevde dyp konsentrasjon, så jeg hørte på lydbok store deler av turen i stedet. Are Kalvø bidro til at turen ble temmelig mye kortere...

Vel framme i Sunauli ble vi angrepet av rickshawsjåfører som insisterte på at Nepal-grensa var alt mellom en og femten kilometer lenger framme, og "ride with me, I give you good price". Heldigvis visste vi at det bare var 100 meter eller noe fra der bussen stanset. Vi vekslet littegrann penger (til fryktelig kurs), og ordnet visum til Nepal ($25 per pers for 14 dager), og så var vi der: Nepali guest house. Vi fikk rommene våre (jeg og Thomas delte et tomannsrom, mens jentene fikk et 6-"manns"-rom). Jeg tror ikke det kostet mange rupiene å booke det hotellet (Holiday Travel Tips hadde gjort det for oss, så jeg vet ikke), for det var med letthet det stussligste og mest møkkete hotellet vi har vært på så langt. Vegger og tak var dekket med skitt og spindelvev, gulvet var fuktig og ekkelt, og det luktet vondt. Og nå har jeg ikke en gang nevnt toalettene... jeg skal aldri kalle noe skittent igjen etter å ha sett den doen! Jaja, sove fikk vi, om ikke spesielt lenge. Klokka 05:15 natt til i går begynte de å vekke oss. Vi skulle ta bussen kvart på sju, hva i all verden var vitsen? Jeg og Thomas ignorerte flere nye vekkerunder, før de klokka kvart over seks begynte å bli sinte. Plutselig skjønte jeg at Nepal har jo en annen tidssone enn India! De er et kvarter (!) før, og bussen gikk hvert sekund. Vi rakk akkurat å hive oss rundt og bli med bussen.

Om jeg syntes bussturen til Sunauli var seig, så var turen til Katmandu definitivt verre, og det med god margin. Det var en vanlig nepalsk passasjerbuss, altså var den proppet helt full, og mellomrommet mellom setene voldet halebeinet mitt bitter pine gjennom elleve timer. Men det var fantastisk utsikt på veien da, det må sies. Vi kjørte opp trange fjellpass og forbi tette jungler, lyseblå elver oppi fjellene og til og med en øy (i en innsjø) som lignet på en prikk på Tol Brandir. For dere uvitende der ute kan jeg fortelle at det er den kjempehøye, bratte øya som man kan se på slutten av Ringenes Herre: Ringens Brorskap, etter at de passerer de enorme steinstatuene (Argonath).

Da vi kom til Katmandu, ble vi utsatt for et enormt mas med en eneste gang vi kom ut av bussen. Hotelleiere kastet seg over oss som ulver, og kranglet med hverandre om byttet. Vi ble med en fyr som sa at taxituren til hotellet hans, som lå midt i sentrum, var gratis om vi valgte å bo på hotellet hans. Det het Om Tara guest house, og det var et veldig koselig sted, og rommene var fine og helt sinnsykt billige. Det er de fineste rommene vi har hatt så langt med klar margin, og de koster, wait for it, tolv kroner natta. Wheeey!

Bydelen vi bor i er mildt sagt fascinerende. Det er blitt nevnt at Katmandu er verdens backpackerhovedstad. Dette er ikke tomt preik. Bare rett ved siden av hotellet vårt ligger det 4-5 butikker som selger sekker, turutstyr, jakker, sikkerhetssystemer, myggnettinger, fjellklatringsutstyr, kart, guidebøker, leatherman-er og andre smarte turløsninger. Og da vi tok en tur rundt omkring, fant vi ut at det er slik overalt her. Alle butikkene er rettet mot friluftsliv og backpacking, og alle butikkene tilbyr nyttige og flotte ting til en billig penge. Jeg tør faktisk å gjette på at her kommer selv jeg til å bruke penger. Det er et fantastisk sted.

I dag tidlig var jeg oppe i halv ti-tida og begynte å traske rundt i Thamel. Utrolig mye rart å se på, og jeg brukte naturligvis mye lenger tid enn jeg hadde tenkt (skulle møte Susanne for å snakke om mulige aktiviteter i Nepal i dagene som kommer). Kjøpte noen sinnsykt store donuts som jeg fortsatt er mett av, i skrivende stund ni timer senere.

Så sjekket jeg og Susanne ut mulighetene for friluftslivaktiviteter (for jeg har hørt et sted at det tilbys slikt i Nepal, samme hvor absurd det kanskje høres ut), og de mest aktuelle for oss er en tredagers jungelsafari litt lenger sør (3000 nepalske rupier per pers, altså omtrent 260 kroner, som inkluderer mat, overnatting, guide og buss til grensa. Ganske sykt), og rafting mellom Katmandu og Pokhara (140 kroner). Vi er veldig, veldig ivrige etter safarien.

Siden dro vi og åt (det vil si, jeg var naturligvis fortsatt så mett at jeg rullet bortover snarere enn gikk, og nøyet meg med en milkshake), og bananpannekakemåltid nummer fire hundre og sytten ble bestilt... lurer på om disse er like populære hos de andre gruppene?

Deretter var det shopping spree i bruktbokhandelene. Jeg kjøpte totalt fire Lonely Planet/Rough Guide-bøker (Nepal, India, Vietnam, Laos) for 150 kroner, et enormt og flott kart over Nepal og et litt mindre for India, og et bilde av Mount Everest (lø obv). Har kjøpt mer enn det, men er ikke sikkert jeg trenger å røpe noe ennå (he he he)?

Jeg må innrømme at på bussen hit var jeg i tvil om det var verdt det. 20 timer i elendig buss hver vei for å være 5-6 dager i Nepal var kanskje dumt av oss. Men nå ler vi og rister på hodet av den slags tanker. Her er det nydelig, og enda bedre skal det bli. Alle snakker om hva de skal gjøre neste gang de er i Nepal. Det eneste som har skuffet meg så langt, er at vi ikke har sett kattemannduen som alle snakker om... (haha og ja, jeg vet)

Bilder kommer en annen gang, nå skal jeg ta sjansen og publisere dette! Måtte Shiva og Vishnu og hele bølingen være med meg...

CTRL + V FTW!!

Harishchandra Ghat

Skjer a peps? Vi er i Varanasi nå (kanskje bedre kjent som Benares, men det offisielle navnet er Varanasi), og jeg sitter på hotellet vårt og skriver. Internettet er fryktelig, jeg gruer meg til slitet jeg må gjennom for å publisere dette...

I forigårs dro vi fra Agra. Det var godt å sette seg på toget og dra, men det beste var ikke å dra fra Agra, men å dra fra Vippin. Vi var fryktelig lei av hans overbeskyttende, bedrevitende vesen, og vi så fram til et India uten ham. Toget til Varanasi tok 14 timer, og vi sov fryktelig trangt, men det gikk kjempebra. Indiske tog er da slett ikke så ille når det kommer til stykket, og alle sov godt den natta. Jeg er glad jeg hadde ørepropper. Hvis ikke hadde nok turen vært himla mye seigere.

Da vi kom til Varanasi skulle vi kontakte en viss "mr Nandu", og mer visste vi ikke. Vi hadde nummeret hans, og jeg greide å ha en brukbar samtale med ham gjennom all støyen fra trafikken. Vi møtte ham på kontoret til Holiday travel tips, og vi fikk snakke med en fyr som skulle hjelpe oss med hotell og buss til Katmandu. Han sa vi hadde betalt mye, og som en erstatning for det skulle vi få lov til å bo på et stort og flott 3-stjerners hotell, uten å betale noe ekstra. Eller vi kunne bo på et budget-hotell ved Ganges. Vi kjørte for å se begge hotellene, og til turistinformasjonens store overraskelse valgte vi budget-hotellet..! Greia er nemlig at vi vil oppleve India, og det flotte 3-stjerners hotellet lå midt i byen, mens hotellet vi valgte (hotel Sonmony) ligger flott til ved Ganges, og det er en utrolig utsikt her. Dessuten vil jeg ikke bo på et sted med tjenere og døråpnere. Ikke i verden.

I går var vi med på en stor hinduistisk seremoni ved solnedgang. Det var helt utrolig, masse folk, masse lys, masse bjeller, flammer, pulver, blomster og danser. Det varte halvannen time, og så fikk vi sende noen blomster og et tent telys nedover Ganges. Og dette gjør de hver eneste dag..!

Vi blir i Varanasi en stund til. Vi drar til Nepal i overimorra, og så får vi se hvordan planene blir. Jeg skal prøve å få lastet opp noen bilder etter hvert...

Pigghå burde da slå makrell..?

Taj Mahal, you say? Been there, done that. Og ja da, det var fantastisk. Med letthet den flotteste bygningen jeg noen gang har sett, og det var selvfølgelig verdt hundrelappen det kostet å komme inn. For de som måtte lure på hva Taj Mahal er, så har du garantert sett bilde av den. Det er et nesten fire hundre år gammelt mausoleum som ble bygget av en stor fyrste for hans andre kone, som døde i barsel. Vi sto opp klokka seks for å komme dit tidlig for å se Taj-en i soloppgang, som visstnok var fantastisk, men også for å slippe å være omgitt av en milliard turister. Vi hadde kvelden før sagt ettertrykkelig i fra til Vippin at vi ikke ville ha en guide, men da vi møtte opp halv sju som avtalt, presenterte han meg vitterlig for herr guide likevel. Gruppa ble ganske frustrert, for vi var blitt temmelig lei av å bli guidet hit og dit (og lei av Vippins fryktelig slitsome trang til å være vår personlige livvakt). Etter lange forklaringer fikk vi Vippin til å forstå, og guiden gikk ut av bilen. Vi syntes litt synd på ham, men det var jo ikke vår feil. Taj Mahal lå bare litt over en kilometer fra hotellet, og vi var ganske pessimistiske fordi det var ganske forurenset og stygt i området. Men området rundt Taj-en var likevel ufattelig vakkert, som om Agra var milevis unna.

Vi trasket rundt omkring i Taj Mahal-parken i et par timer og tok en million harry-bilder der vi liksom holdt, løftet eller omfavnet Taj-en. Etterpå ble vi hentet av Vippin, og åt frokost på hotellrestauranten. Siden da har vi gått og tråkket i Agras bakgater og smug, spist på en koselig takrestaurant (vi dro fram noen spillekort som kelnerne var veldig interesserte i - det var bilde av en norsk fisk på alle kortene), og nå sittet på internettkafe. I kveld er det tog til Varanasi. Det blir greit å komme seg vekk fra Agra (og fra Vippin), men jeg har fått et bedre inntrykk av byen i dag.

स्नाक्केस इ वाराणसी!

Taj Mahal, og så forsvinne!

Da var to nye Indiadager unnagjort, og mye har vi hørt og sett og gjort på den tida. Vi var i Jaipur i hele forigårs (tirsdag), og den dagen brukte vi på å se byen. Vi var oppe ganske tidlig (vi sov godt den natten, vi fikk lite natta før for å si det sånn), og da hadde Vippin skaffet guide til oss, og han skulle være med oss hele dagen. Først dro vi for aa se den rosa byen. Det er Jaipurs gamleby, fra 1700-tallet, og en gang på begynnelsen av 1800-tallet bestemte en av Jaipurs gamle konger at hele byen skulle males rosa, siden det var yndlingsfargen hans. Tvilsom fyr. Uansett, vi besøkte palasset der, som en gang i tiden huset kongefamilien i Jaipur. Nå var det museum der, og selvfølgelig massevis av selgere, som alle andre steder. Vi møtte en fyr som hadde fått en nasjonal pris for maleriene sine. Han brukte en veldig spesiell teknikk med steinmaling og pensler med forskjellig lengde på hårene (på samme pensel), og han malte bare på ark som var mellom 70 og 140 aar gamle. Utrolig flott.

Senere dro vi til en slags stor butikk som spesialiserte seg paa "Block printing". De hadde tepper, sengetøy, dyner, duker, møbler og klær, og mange på gruppa forelsket seg i alt det rare de hadde der. Vi så vannpalasset, et eldgammelt palass som nå ligger midt i en innsjø på grunn av en demning litt utenfor Jaipur. Så dro vi til en liten landsby (altså, relativt liten. Med "liten landsby" i India menes et sted med bare ca. 40 000 innbyggere) circa en mil utenfor Jaipur, og dro på tur på elefantrygg..! Det var en slags... hva skal jeg kalle det, stall? for elefanter, og de hadde kanskje 7-8 elefanter der. Det var flotte dyr, og en utrolig opplevelse å ri en slik, men det kom jo med en viss bismak. Elefantene er lenket nesten dagen lang, og de får smake stokken fryktelig ofte. Og om kvelden fikk de ofte alkohol slik at de skulle sove lettere... Fysj!

Om kvelden dro jentene på shopping, mens jeg og Thomas leste (Thomas syntes at hovedpersonen i Drageløperen er en skikkelig feiging!! Alle som har lest den vet hvilken episode vi sikter til...), og diskuterte dealen vi hadde fått på turistkontoret dagen før. Jeg skjønte med en gang at vi hadde betalt for mye for det vi fikk, men da jeg regnet på det og leste Lonely Planet-guiden, innså jeg at vi hadde blitt rundlurt for minst det dobbelte av det vi skulle ha betalt. Lonely Planet beskrev temmelig nøyaktig hvordan scammen vi var blitt utsatt for fungerte: drosjesjåfør fra flyplassen får kommisjon fra et fake turistkontor for å ta turister med dit, og så overbeviser de på turistkontoret de stakkars utlendigene (oss) om at hotellet er fullbooket, og at vi må finne på noe annet. Så lager de en skrekkelig deal til oss som de tjener fett på. Det gnagde meg en stund, men jeg innser nå at det egentlig ikke var så ille. Vippin, sjåføren vår, har vaert fantastisk hyggelig og hjelpsom, og turen vår har vært ganske grei til nå på grunn av det. For Vippin er egentlig ikke bare en sjåfør, han er også guide, tolk, tjener, oppvarter og livvakt på en gang, og om han ikke får stå til tjeneste 24 timer i døgnet er han "a sad panda". Det kan egentlig bli litt slitsomt til tider, hvordan han hele tiden passer på oss og ser til at alle har det bra.

I dag var vi oppe i ni-tida og pakket, og så dro vi til Agra. Turen tok seks timer eller noe, og da vi kom fram ble vi temmelig skuffet, selv om vi hadde blitt advart. Helene beskrev Agra som et høl, og det stemte på en prikk. Det er et forurenset, møkkete og overtrafikkert (i større grad enn i resten av India). Den eneste grunnen til å komme hit er Taj Mahal. Jeg er glad vi bare skal være her en natt før vi drar videre til Varanasi med nattog (første gang med sleeper train! Blir spennende det).

Men internettet er bra da..!

Er litt slitings å skrive her, så jeg vet ikke om jeg orker å sitte her stort lenger... Det nærmer seg kvelden, og vi skal opp klokka seks i morra for å se Taj Mahal ved soloppgang.

To be continued...

Elefanter!

Jahopp, da sitter jeg på en internettkafé i Jaipur, India, og har ca. en halvtime til å summere opp en over gjennomsnittet begivenhetsrik dag. Vi er blitt bombardert av inntrykk, men ikke på den sterke negative måten vi kanskje fryktet. Vi landet klokka fem i natt etter en reise på omtrent 13 timer inkludert mellomlanding i Heathrow. Flyturen gikk veldig bra, og vi kom oss greit til Delhi sentrum der hotellet vi hadde snakket med, lå. Men da vi kom dit, skjønte vi jo at det hadde vært for lett så langt. Hotell Vishal hadde tydeligvis gitt rommene våre til noen andre på grunn av en kommende festival, og av samme grunn var alle byens overnattingssteder fullbooket. Da vi prøvde å komme oss til Agra, oppdaget vi at alle togene også var fulle... Men vi fikk hjelp på et lokalt turistkontor, og etter at jeg, Susanne og Helene hadde satt opp en plan for den nærmeste uken eller så, ordnet de med hoteller og transport. Greia er altså: vi dro fra Delhi i tolv-tida i dag. Vi ble kjørt av en niseters privatbil av Vippin, en utrolig artig inder som alltid har mye på hjertet. Han skal også være guiden vår i Jaipur, hvor vi er nå og overnatter på et billig (men overraskende brukbart) hotell. Her skal vi være til onsdag, og da kjører Vippin oss til Agra, og forlater oss. Der skal vi se Taj Mahal på torsdag, og så ta nattog til Varanasi. Der skal vi være i to netter, før vi tar bussen til Kathmandu i Nepal. Hva vi gjør etter det, vet vi ikke.

India har som sagt bydd på mange syn og opplevelser allerede. Kort sagt: India er kaotisk, masete, forsøplet, fattig og forurenset, men de positive inntrykkene oppveier glatt de negative, og mer til. Indere er ekstremt hyggelige, sjarmerende og behjelpelige, og det er et utrolig fascinerende land å være i. Maten er god, og prisene er enda bedre. På veien sammen med biler er det ganske mange syn som er vanlige i India, men helt utrolige for oss nordmenn. Folk som rir dromedarer er alminnelig, og vi har sett elefanter, kuer, villsvin og diverse andre klovdyr og hovdyr patruljere gatene. Det er mye jeg gjerne vil få sagt, men jeg har ganske liten tid. Vi koser oss storlig, og India er toppen så langt.

Eg kjem attende!

Ensifret!

Det stemmer! Om litt over uken er vi i Bollywoods hjemland og poserer foran Taj Mahal. Lonely Planet-guiden for India har gått ned på høykant, og jeg ligger og glor i taket til klokka fire hver natt takket være en kraftig feber av typen reise. Det blir helt fantastisk å endelig skulle dra, etter månedsvis med planlegging, diskusjon, enighet, uenighet, undersøking, få nei fra prosjekter, få fra prosjekter, takke nei til prosjekter, budsjettere, komme fram til en reiserute for så å få nei fra Helene. Det har vært slitsomt til tider, men det har vært fryktelig spennende også.

Opplegget er faktisk langt unna å være klart - vi vet egentlig ikke helt hvordan vi har tenkt å gjøre det i India ennå. Vi har 18 dager å fylle, men alt for mye vi skulle gjort og sett. Uansett, her er en mulig reiserute:



Dette er bare et forslag - vi vet ingenting ennå. Et problem med denne ruta er selvfølgelig at den ikke inkluderer Agra, som for så vidt er en relativt uinteressant by. Unntaket er jo et visst mausoleum ved navn Taj Mahal. Men hele gruppa er veldig ivrige etter å reise nordover og besøke Himalaya-delen av India: Himachal Pradesh, Uttaranchal, og så Nepal da. Jeg tror ikke at reiseruta kommer til å være spikra før den er gjennomført, for å si det sånn...

På søndag klokka halv fire forlater vi Soltun for denne gang. Da tar vi toget til Oslo (gratis tur, sponset av NSB og greier!), og så skal vi hoppe og sprette rundt omkring på østlandet for å drive reklame for skolen. Og litt for NSB, da. Og jeg skal naturligvis benytte muligheten til å få spilt masse kort før vi drar til Ingenmagicland...

Tenker neste gang blir på en internettkafé på Oslo S, men etter det... hvem vet? I'm outta here!

Tut, tut!

Nå kommer snart soltunbanden på tur til sydlige strøk..! Stikk i strid med alt man skulle tro er det i dag bare tjue dager til India-flyet forlater Oslo lufthavn Gardermoen. Da er det farvel til alt kjent og kjært, og noen-og-seksti dager i malarialand og uten dopapir. Det er i hvert fall slik noen av de mest nervøse tenker, og beskrivelsene av India under fjorårstreffet som var denne helga, gjorde det ikke mye bedre. Grøsserhistorier om fem personer trykket inne på toalettet på et indisk tog i sju timer uten aircondition, eller rottebefengte sykehus, eller hundre milliarder indere som stimler rundt på hustak bare for å stirre: alt dette måtte vi bare bli vant til. På tross av alt dette gleder jeg meg vilt til å dra. Det blir definitivt opplevelser og minner for livet, og jeg skal gjøre mitt ytterste for å kapre litt båndbredde selv i indre Nepal, eller hvor vi ender opp hen, for å oppdatere mitt lille hjørne på verdsveva.

Men så langt har vi ikke kommet ennå. Jeg sitter stadig på Soltun folkehøgskole i sør-Troms og knotter, og jobber iherdig med å finne de siste brikkene i India-puslespillet. Siden desember har det skjedd et og annet på skolen. Tre elever har slutta, mer opptøyer på hest, to elever har bytta linjer fra den som omhandler det nevnte hovdyret, peacebuilding har vært i det store eplet, og det har vært fjorårstreff. Når det gjelder akkurat det er konklusjonen at uansett hvor gærne vi muligens er, var fjorårselevene mangfoldig ganger "verre". Det var en artig bande med ugagnskråker, det er det ingen tvil om. Vi følte oss som engler i forhold... Men det var da så absolutt en hyggelig gjeng likevel!

Fikk nettopp (nå mens jeg skrev) verdens mest geniale lille bok: "Signspotting - absurd & amusing signs from around the world" av den ene læreren min på Backpack Surprise, Bernt Egil. Nå må jeg stikke og more meg. Men først bærer det ut på kjøkkenet for å ta mer herlig oppvask... Hejdå.